Den stolte tradisjon

Vår selvstendighet ble utmeislet og vår grunnlov vedtatt i hovedbygningen på et norsk jernverk. Men også innenfor politisk kultur, arkitektur, musikk, teater, vitenskap, og ikke minst når det gjaldt jernskulptur, var de norske jernverkene impulsgivere og kulturbestemmende. Den enestående rike relieffkunsten i jern, kanskje den fremste i Europa, blir vist fram i Arne Nygård-Nilssens tobindsverk «Norsk jernskulptur».

I disse dager nyutgir Næs Jernverksmuseum et bokverk som hører til blant skattkistene i norsk kulturhistorie, og som i likhet med andre sjeldenheter har vært forbeholdt de få. Verket «Norsk jernskulptur» av Arne Nygård-Nilssen fra 1944 er en klassiker, men selv i dag, over femti år etter at det kom ut, virker det friskt, inspirert og nyskapende. Det har også faglig sett holdt seg forbausende godt, og kan i dag leses med utbytte av de fleste kulturinteresserte.

Norsk jern har fra en sosial- og nasjonaløkonomisk synsvinkel spilt en svært beskjeden rolle i sammenlikning med for eksempel norsk olje. Men mens oljens eneste bidrag til norsk åndsliv synes å være utviklingen av en innenlandsk oljeteknologi og såpeoperaen «Offshore», er norsk jernverkskultur uløselig knyttet til norsk politisk historie, norsk arkitekturhistorie, norsk skulpturhistorie og norsk humanistisk kultur i det hele.

Mens oljeplattformene, oljeindustrien og oljeledningene stort sett tjener til å pumpe penger inn i Overflods-Norge, byr norsk jernverkshistorie på et frodig kaleidoskop av spennende kulturytringer. I dagens Sommer-Norge ligger de bevaringsverdige, ofte fredete verksbygningene som en hvit-, rød- og gulmalt bord fra Froland i Aust-Agder til Moss i Østfold, ofte trukket tilbake bak hageganger, hekker og fontener - anlegg som også vitner om gammel kultur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og mens vi forsøker å kvitte oss med gamle rørledninger og plattformer, gjør vi stadig mer for å ta vare på bygningene på Froland, Nes, Ulefoss, Fossum, Fritsø, Eidsvoll, Bærum og Moss og andre steder.

Selve frigjøringsverket i 1814 foregikk i en verksbygning, nemlig på Eidsvoll. Og forhandlingene om våpenhvilen med nabolandet Sverige, som seinere skulle føre oss inn i en fredelig union, fant sted på et annet jernverk, nemlig på Moss. En av de rake nordmenn som skrev under der, var en seinere patron på Ulefos Jernværk, Niels Aall. Hans bror Jacob Aall, eieren av Nes Jernværk, spilte for øvrig en sentral rolle i 1814. Det samme gjorde flere andre jern- verkseiere som Peder Anker, Carsten Anker, grev Herman Wedel Jarlsberg og Severin Løvenskiold. Broren til Peder Cappelen, som drev Eidsfos Verk nærmest som et lite kultursentrum, satt også i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Hans nevø skulle åpne den boklade som seinere ble et stort norsk forlag.

Ellers døde vår største matematiker i en verksbygning, mens vår første høyskole ble knyttet til bergverksdriften alt på 1700-tallet, lenge før vi fikk universitet. De store trepanelene ble også arenaer for private teaterforestillinger, musikkaftener og annen kulturell virksomhet.

Ingenting av dette er behandlet i Arne Nygård-Nilssens bok. Han tar i stedet for seg jernverkenes historie, ovnstøpingens teknikk, europeiske forbilder og forutsetninger, og stilutviklingen fra renessansen til historismen. Det vil si at han slutter omkring 1850. Næs Jernverksmuseum arbeider nå med å utfylle hans verk ved å utgi et tredje bind om norsk jernskulptur fra 1850 til i dag.

Få gjenstander har vært så kjære for nordmenn i generasjoner som den norske jernovnen, som har durt i stuekroken gjennom kalde vinterkvelder. Som barn har de fleste av oss vært fortrolige med mønstrene på ovnsdørene og platene på de store etasjeovnene, som har vært brukt helt opp til våre dager.

Svært få utenfor spesialistenes rekker vet at de norske ovnene av støpejern demonstrerer en rik og sammenhengende skulpturtradisjon. Gjennom to hundre år drev norske jernverk en kunstnerisk produksjon som ikke bare var imponerende av omfang, men som også eide høy kvalitet. Ovnsplatene går inn som en sentral ytring innenfor den fornemme og krevende relieffkunsten.

I alt kjenner vi til ca. 850 typer av ovnsplater, men vi vet det har eksistert ca. 1100. Da Harry Fett laget en katalog over en utstiling av ovnsplater i 1905, hadde han med 508 numre, som altså i generasjoner fant veien til tusenvis av norske hjem.

Det er først og fremst utviklingen gjennom to hundreår Arne Nygård-Nilssen behandler i sitt enestående verk. Det er en norsk stilhistorie, men like mye en beretning om religiøse forestillinger og holdninger, om sed og skikk, om drakter og redskaper, om følelser og impulser. Det er også en historie om ukjente kunstnere med personlig profil og budskap.

Den første av de store var den anonyme Fossum-mesteren, som virket litt før midten av 1600-tallet, en mangfoldig kunstner, skal vi tro Nygård-Nilssen. Enkelt og dramatisk med sikker sans for proporsjoner skildrer kunstneren hvordan Gud Fader driver Adam og Eva ut av paradiset, og hvordan han skaper Eva mens Adam forbauset ser hvordan kvinnen blir til. Eva er i sannhet en synderinne som skjuler sine deiligheter bak et flagrende hår, og vi skjønner godt at Adam ikke klarer å motstå henne når slangen hjelper til.

Fossum-mesteren forteller også med herlig og frodig kraft om hvordan Abraham vil ofre sin sønn, om hvordan Jakob og Esau forlikes, om hva Jakob drømmer og andre scener fra Bibelen. Han ynder å framstille lange, tynne skikkelser med små hoder, og særpregede skyformasjoner.

Fossum-mesteren eier en enestående evne til episk relieffkunst. Næs Jernverksmuseum planlegger for øvrig å utgi en bok om vår relieff-pioner skrevet av Bjørn Sandberg. Fossum-mesteren er simpelthen en av de mest særpregete billedhoggere vi har hatt, skriver Nygård-Nilssen om ham.

Seinere på 1600-tallet er det bildene med bibelske motiver og religiøs allegori, med politisk satire, med kongeportretter og heraldikk som viser tidas interesser og idéliv.

I det hele tatt er 1600-tallet en stor tid i vår ovnskunst, kan hende den frodigste og kraftigste vi har hatt. Så vidt vi kan se er det ikke noe land på denne tida der jernskulpturen når høyere enn hos oss, sier Nygård-Nilssen.

En annen av de store skikkelser fra århundret er den såkalte Fritzøe-mesteren. Han skaper også i den barokke tradisjon, men er mer pompøs og storladen enn sin noe eldre forgjenger. Hans relieffer er ikke fri for teatralske geberder, men han beretter likevel med anstand og verdighet, sier Nygård-Nilssen. I skildringen av Evas skapelse ser vi klart at han har studert den nakne kvinnekroppen mer inngående enn Fossum-mesteren.

På 1700-tallet er det ornamentikken som dominerer ovnkunsten, der særlig akantusen folder seg ut i de første tiår. Seinbarokkens hovedmester er Torsten Hoff med en stilsikker og kunstnerisk forløst relieffkunst. Torsten Hoff tok borgerskap som billedhogger i Kristiania i 1711, og døde her i 1754, 66 år gammel. I 1726 skar han ti stående figurer til korskranken i Vår Frelses kirke. De er dessverre gått tapt, men året etter fullførte han orgelprospektet i samme kirke, og det er ennå bevart. Noen av hans mest særegne, plastiske og fineste relieffer er hans allegoriske framstillinger av troen med kors og lam under en regnbue, hans framstilling av Kristus og sjelen som brudgom og brud, og hans dramatiske skildring av Abraham som skal hogge hodet av sin sønn mens engelen griper fatt i sverdet og holder det tilbake. Dette må ha vært glødende bibelhistorie i mange vinterkvelder!

Mot slutten av århundret avløser rokokkoen akantusbarokken og skaper igjen en storhetstid i norsk jernskulptur. «Der laves ikke bedre rokokko i Paris», skrev Harry Fett om denne tida. Den dominerende skikkelse er Henrik Bech. Han var med på å utsmykke Kongsberg kirke. Seinere fikk han oppdrag både for Eidsfos Verk, Moss Jernverk, Holden jernverk og Fritzøe. Det var i rokokkoens formlek han ytte sitt beste, skriver Nygård-Nilssen om ham. Hans klassiske plastiske, ofte lekne og vakre guder og gudinner utfolder seg etter europeiske forbilder. Apollon, Mars, Neptun, Amor, Iris, Juno og ikke minst amorinene danser luftig i myte-stoffets fortellinger. Men de har festnet seg i særpreget norsk støpning innenfor de rammer den danskfødte Henrich Bech hadde.

En omtale av Nygård-Nilssens rike verk kan selvsagt bare gi smakebiter. Bøkene vil igjen kunne gi glede, og formidle viktig kunnskap. De minner ikke bare om en stolt jerntradisjon, men også om en tid da fremragende forskere bidro til å gjøre tidligere tiders åndsliv levende med en grundighet og kultur vi i dagens hastverksalder bare må misunne dem.