OSLO  20111002.
Åpningen av det 156. Stortinget mandag.Statsminister Jens Stoltenberg, flankert av partiledere i Sp, Signe Navarsete  (tv) og kunnskapsminister Krisitin Halvorsen.
Foto: Holm Morten / SCANPIX
OSLO 20111002. Åpningen av det 156. Stortinget mandag.Statsminister Jens Stoltenberg, flankert av partiledere i Sp, Signe Navarsete (tv) og kunnskapsminister Krisitin Halvorsen. Foto: Holm Morten / SCANPIXVis mer

Den stoltenbergske parlamentarismen

Jens Stoltenberg tar for seg hastevedtaket om Libya-krigen i sin selvbiografi «Min historie». Neste kapittel i denne saken kan bli en uavhengig gransking.

Kommentar

I løpet av et par dager i mars 2011 vedtok Norge å gå til krig gjennom en prosess som først besto av et møte på statsminister Jens Stoltenbergs hjemmekontor, deretter av diverse telefonsamtaler og sms-meldinger. Aldri før har noe slikt skjedd. Ingen formelle vedtak ble gjort, verken i regjering eller storting.

«Det hadde vært fint om vi hadde hatt bedre tid, men det hadde vi ikke. Ikke å bli med, var også en beslutning», skriver Stoltenberg i sin selvbiografi.

Den rødgrønne regjeringen har fått mye kritikk for Libya-engasjementet som etter hvert gikk langt utover FN-resolusjon 1973 der det het at det skulle tas «alle nødvendige midler» i bruk for å beskytte libyske sivile. Da «koalisjonen av villige» etter hvert begynte å bombe for å få til et regimeskifte i Libya, var grensa for FN-mandatet overskredet. Sikkerhetsrådet vedtok aldri at diktator Muammar Kadhafi skulle styrtes.

De seks norske F-16-flyene som opererte i Libya slapp 588 bomber, og Norge var blant landene som gjennomførte flest angrep. Norge fikk stjerne i boka både i NATO og i USA. President Barack Obama omtalte den norske innsatsen som «slagkraftig og verdifull». Onde tunger har villet ha det til at denne krigsoperasjonen også ble satt i gang for at norske jagerflygere skulle få reell trening i kamp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I boka skriver Stoltenberg at de norske pilotene var svært forsiktige når det gjaldt bombeoppdragene, og at de hadde nektet å bombe enkelte mål for ikke å treffe sivile. Det er bra. Men hvordan vet han at sivile ikke ble truffet av norske bomber? Det kan han selvfølgelig ikke vite. Det som er et faktum, er at et ukjent antall sivile ble drept under luftbombingen. Tallene varierer fra noen hundre til noen titalls omkomne. NATO innrømmet at sivile var drept i minst ett tilfelle. Vatikanets pressebyrå sendte ut en melding der det sto at minst førti sivile ble drept under flyangrep mot Libyas hovedstad Tripoli 31. mars. Kilden var den katolske kirkes overhode i byen.

Problemet er at det aldri er blitt foretatt en gransking på bakken over antall døde, blant annet fordi Libya har vært rammet av borgerkrig siden NATO-koalisjonen trakk seg ut. Men at norske piloter har klart å unngå sivile dødsfall bare fordi de er forsiktige nordmenn, synes lite trolig. Heldigvis vil nok de norske pilotene aldri få vite dette.

Som utenriksreporter besøkte jeg i oktober 2002 norske F-16-flygere som deltok i den internasjonale koalisjonen som bombet al-Qaida-baser i Afghanistan. Nordmennene var stasjonert på Manas-flybasen utenfor Kirgisistans hovedstad Bisjkek. Den gang hadde Norge, i motsetning til i Libya, spesialsoldater på plass på bakken for å plukke ut og bekrefte bombemål, slik at ikke uskyldige skulle bli drept. I uformelle samtaler fortalte de norske pilotene at skrekkscenarioet deres var at de skulle drepe sivile; som for eksempel et brudefølge. Dette er og har vært mantraet i det norske Forsvaret; alt skal gjøres for å unngå å drepe sivile i krig.

At Jens Stoltenberg også forfekter dette synet er hevet over enhver tvil. Han gir i boka si også utrykk for at avgjørelsen om å delta i Libya-bombingen var vanskelig å ta. Men han legger heller ikke skjul på at han satte pris på å bli invitert til Libya-toppmøtet Frankrikes president Nicolas Sarkozy avholdt i Paris 19. mars. Sarkozy var internasjonal pådriver for bombing av Libya, og franske piloter hadde for sikkerhets skyld fått beskjed om å innlede bombetoktene før toppmøtet engang hadde startet.

Norges statsminister hadde derfor bråhast. Før han dro til Paris hadde han forankret Libya-vedtaket gjennom godkjenning fra SV-leder Kristin Halvorsen og Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete. Deretter tok utenriksminister Jonas Gahr Støre kontakt med Utenriks- og forsvarskomiteens leder Ine Marie Eriksen Søreide. Til slutt snakket Støre med partilederne fra opposisjonen.

Av Stoltenbergs selvbiografi går det fram at han ikke synes hastebeslutningen om Libya var så eksepsjonell, og han skriver:

«For noen kan dette virke som en underlig måte å ta en så stor beslutning på, men nesten alle politiske beslutninger i Norge tas ved at noen snakker sammen – og blir enige.»

Så enkelt kan det altså sies. Men er en slik «stoltenbergsk parlamentarisme» en akseptabel måte å føre Norge inn i en krig på? Arbeiderpartiet er nå på glid i spørsmålet om en offentlig gransking av Norges deltakelse i Libya-krigen. En eventuell granskingsrapport vil forhåpentligvis gi svaret på om Norges statsminister handlet etter boka et par marsdager i 2011.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook