Øystein Martinsen som Ken Lay i forestillingen Enron på Teatret Vårt i Molde. Forestillingen vil også bli vist på turne og på Rogaland Teater Foto: Teatret Vårt
Øystein Martinsen som Ken Lay i forestillingen Enron på Teatret Vårt i Molde. Forestillingen vil også bli vist på turne og på Rogaland Teater Foto: Teatret VårtVis mer

Den store bløffen

Enron var energiselskapet verd 400 milliarder. Og så var det konkurs.

TEATER: MOLDE (Dagbladet): Fram til årtusenskiftet var det amerikanske energiselskapet Enron den store suksessen i den nye, deregulerte økonomien. Hvert kvartal var det større overskudd, hvert år steg aksjekursen. Aksjonærene, ledelsen, styret - alle ble styrtrike.

Helt til den høsten da alt raknet, og det viste seg at suksessen Enron var et resultat av manipulerte regnskapsbøker, med skjulte selskaper til å gjemme gjeld, underskudd og alt markedet ikke likte. Og det mest avslørende var hvordan alle aktørene i markedet hadde vært med på bløffen: Revisorkjempen Arthur Andersen forsvant, etter desperat å ha makulert et tonn med Enron-dokumenter. Enten det var advokater, finanshus eller analytikere: Det var hele systemet som var sykt.

I ruinene etter Enron lå skjebnene til de vanlige ansatte som hadde jobbet der, som hadde investert sparepenger og pensjoner i en løgn.

Eget grep
Den unge britiske dramatikeren Lucy Prebble har skrevet stykket om Enron, der hun med alle teatrets virkemidler viser narrespillet. Teatret Vårt i Molde har sammen med Rogaland Teater norgespremiere på stykket, som også får premiere på Det Norske Teatret fredag. ¨

Men det blir sannsynligvis i en ganske annen versjon enn den Tore Vagn Lid har bearbeidet i Molde.

For der Prebble skisserer et slags sirkusteater, med buktalere, siamesiske tvillinger og blinde mus, er Vagn Lids Enron blitt et skip og alle om bord et mannskap. Skipet går dypere og dypere, det har periskop som en ubåt. Under dekk sliter finansdirektøren med sine skapninger, de kinesiske eskene med selskaper han har skapt for å skjule gjeld. Hos Prebble heter disse raptorer, små kjøttetende dinosaurer som fôres og får liv på scenen. Hos Vagn Lid er de blitt kongekrabber.

Dessverre er ikke Vagn Lids sceniske metaforer like vellykkede som Prebbles. Båten forblir et litt anstrengt og trangt bilde: Når alle er i samme båt, blir miljøet rundt Enron vanskeligere å se - og de farlige kongekrabbene tilbys kokt og på is før pause før de livner til igjen i andre akt. Og selv om heller ikke Prebble går dypt i sine skikkelsers utvikling, blir karakterene på scenen for runde og generelle, noe av konflikten og energien går tapt mellom dem.

Scenebildet gjør at for mye foregår bak vegger og koøyne.

Noen påfunn får simpelthen holde på for lenge, som scenen der styreformann og direktør skal be sammen. Tempoet dras ned, fokuset glipper, skikkelsene blir utydelige.

Sterkt stykke
Men stykket er uansett sterkt nok til å gjøre inntrykk på publikum, og Vagn Lids bruk av lyd og musikk er fascinerende også her, sammen med Kyrre Bjørkås videoscenografi. Men elementene og metaforene passer ikke helt sammen i denne utgaven. Ambisjonene er store, men resultatet blir som om man har gjort det vanskeligere for seg selv enn man egentlige behøvde.