RIKTIG REKKEFØLGE:  Skal pønkeren ut i praksis, være det seg skole, sykehus eller kirke, må studenten bli møtt i en samtale hvor premissene for praksisen forklares. Forståelsen for profesjonsetikken blir dermed sikret innen utdannelsen, ikke satt som premiss, skriver Keller. Foto: Mohammed Abed / AFP / NTB Scanpix
RIKTIG REKKEFØLGE: Skal pønkeren ut i praksis, være det seg skole, sykehus eller kirke, må studenten bli møtt i en samtale hvor premissene for praksisen forklares. Forståelsen for profesjonsetikken blir dermed sikret innen utdannelsen, ikke satt som premiss, skriver Keller. Foto: Mohammed Abed / AFP / NTB ScanpixVis mer

Den store forvirringen og det lille plagget

Pønkerne var barn av sin tid - niqabiene barn av vår. Den eneste egentlige forskjellen er at vi kan late som om niqabiene ikke egentlig er norske.

Meninger

Denne høsten har det stormet rundt niqaben ved norske universiteter og høyskoler. Flere institusjoner har lagt ned forbud mot bruken av plagget i klasserommet, og dermed nektet studenter adgang til høyere utdanning.

Følgene har vært et offentlig ordskifte rundt hvordan vi skal møte niqab-brukere. Flere har tatt til orde for en felles policy på feltet, men for øvrig råder vill vest i universitets- og høgskolesektoren i Norge.

Opp igjennom de siste årene har det blitt sagt mye bra og viktig om niqaben i det norske ordskifte, men påfallende lite har blitt tatt med i vurderingen til universitetene og høyskolene.

Der enkeltstudenter tidligere ble nektet adgang til praksis i skolen, med hensyn til skoleelevene, blir i dag niqab-brukere utestengt fra høyskoler kun fordi de dekker til ansiktet og oppleves fremmede. Det er etter min oppfatning på tide å realitetsorientere debatten grundig.

For det første må vi vite hvilken gruppe vi snakker om. Deretter kan vi begynne å spørre oss hvordan vi kan møte disse på en best mulig måte.

Det er tre argumenter mot niqab som oftest gjør seg gjeldende i utdanningssektoren. På en side er den kvinneundertrykkende og på den andre siden er den til hindrer for kommunikasjon.

I møte med undervisning understrekes oftest at undervisning er toveiskommunikasjon. Samtidig omtales plagget som om det tilhører en fremmed kultur og ikke hører hjemme i vårt samfunn.

Når kvinner i Iran i anonymitet kaster sløret på facebook, og at Saudiarabiske kvinner blir tvungetbak sløret, er klare indisier på at plagget er kvinneundertrykkende. At det er umulig å kommunisere med en niqabi er jo gitt ved at nesten hele ansiktet er tildekket. Og det fremmedkulturelle aspektet er det igjen bare å peke på Midtøsten for å begripe. Men er det virkelig så enkelt?

Et av paradoksene ved niqab-brukerne er at de oftest er 2. generasjons innvandrere eller konvertitter. Der døtrene bruker niqab - mødrene gjør det ikke. Dersom enkelte kvinnen blir tvunget bak sløret, er sannsynligheten for at disse søker opptak til høyere utdanning minimal.

Gruppen unge jenter vi snakker om kan dermed antas å ha valgt det. De har vokst opp som del av den norske kulturen og er vant til å sjonglere mellom kulturelle språk og normer. De er kort sagt drillet i kulturell kommunikasjon fra barnsben av.

Linda Alzaghari og Usman Rana har beskrevet niqabiene som vår tids punkere. Niqaben er et svar på en opplevd utenforskap og en følge av marginalisering av den muslimske minoriteten, på samme måte som Blitz-kulturen var en reaksjon fra ungdommer som hadde fått juling av politiet uten videre grunn siden de var 13-14 år.

Niqaben en reaksjon på ungdommer som har vokst opp med en dobbelt identitet og ingen tilhørighet.

En av de store vendingene i studiet av Islam i Europa fanger også opp nettopp dette. Den muslimske minoriteten kan ikke lenger forstås som en diaspora, som egentlig har sin tilhørighet et annet sted, men må forstås som en del av det europeiske samfunnet.

Politisk kan de ikke lenger adresseres via utenrikspolitikken, men må forstås på innenrikspolitiske premisser. En følge av dette er at niqab-bruken, slik den kommer til uttrykk i norske universiteter og høyskoler, er et uttrykk for vårt samfunn. Det vanskelige og forvirrende med niqab er derfor i bunn og grunn at det ikke er noen andres problem.

Det er ikke manglende integrering som er årsaken til økt niqab-bruk. Niqabiene som søker opptak på universiteter og høyskoler er barn av vår tid, fullverdige medborgere i vår kultur, og må derfor også forstås ut fra dette premisset.

Hadde vi utestengt pønkere fra høyere utdannelse?

En rekke spørsmål aktualiseres når vi tar med denne kunnskapen inn i samtalen om niqabiene og retten til høyere utdanning.

Hvordan behandlet vi pønkere ved universiteter og høyskoler? Hva er effekten av å utestenge niqabiene? Og skal vi utestenge studenter som stirrer ukonsentrert ned i sin egen mobil i seminartime etter seminartime?

Disse tre spørsmålene er sentrale når vi skal vurdere spørsmålet om niqab innen høyere utdanning. På universiteter eller høyskoler sitter studentene med svært store rettigheter.

Det er og bør være vanskelig å trekke studieretten til en student, og når det oppstår problemer har studenten krav på å bli møtt på en måte som ivaretar dennes rettigheter. Jeg har selv sittet med flere vanskelige saker fra administrativt hold, og vet hvor store rettigheter studentene sitter med.

Forholdet mellom behandlingen av niqabiene og andre studenter er i enkelte tilfeller enorm. Kommer det en pønker inn i et klasserom har denne all rett til å være der så lenge undervisningen ikke forstyrres. Dette endres i det studenten skal ut i praksis, for da er det elever, pasienter eller menigheten studenten forholder seg til som sitter med de største rettighetene.

Skal pønkeren ut i praksis, være det seg skole, sykehus eller kirke, må studenten bli møtt i en samtale hvor premissene for praksisen forklares. Forståelsen for profesjonsetikken blir dermed sikret innen utdannelsen, ikke satt som premiss.

Hvorfor skal ikke niqabis møtes på samme måte? Basert på overnevnte prinsipp og praksis burde niqabis ha like stor rett til å delta i en utdannelse, og bli møtt av institusjonen i en samtale, for slik å få mulighet til å revurdere bruken av niqab i gitte settinger. Det å gå rett på utestengelse går helt på tvers av prinsippet om likeverd og åpenhet innen akademia.

Det er også hinsides all logikk å nekte dem adgang til den institusjonen som er ment å skape og formidle kunnskap i samfunnet. Jeg mistenker at utestengelsen i bunn og grunn dreier seg om fremmedfrykt.

Pønkerne var barn av sin tid — niqabiene barn av vår. Den eneste egentlige forskjellen er at vi kan late som om niqabiene ikke egentlig er norske.

Et eksempel som underbygger dette er selverfart på universitetet. Det er mange studenter som går igjennom høyere utdanning, og en trend som går igjen hvert år er guttene som sitter nonsjalant i seminartimen og stirrer fokusert ned i mobilene sine.

I økende grad velger studenter å forsvinne inn i mobilen framfor å delta i samtalen med den øvrige gruppen.

Dersom argumentet om at all undervisning fordrer toveiskommunikasjon, og niqabis kastes ut av høgskoler basert på dette, hvordan er vi da nødt til å møte mobilstudentene? Skal de kastes ut? Så klart skal de ikke det. De skal møtes med samtale, og det skal være noe de lærer av og vokser på. Det samme må også gjelde for niqab-jentene.

Det er med en uutholdelig letthet og naivitet høyskolene den siste tiden har nektet niqabiene tilgang til kunnskap og utdanning. Kraften i kategorisk å utestenge noen som allerede opplever et utenforskap er i seg selv kritikkverdig.

Det at det i dag skjer uten å se og imøtegå individene er desto verre.

Da sitter vi igjen med den samme kritikken vi kaster mot niqabiene selv: Vi møter dem ikke kommunikativt, vi diskriminerer jenter og vi diskriminerer en allerede marginalisert befolkningsgruppe. Vi gjemmer oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook