Den store grøfta  i universet

Enestående språklig kraft fra Thure Erik Lund.

Thure Erik Lund var langt fra noen ukjent figur i det litterære landskapet da han plutselig kom med romanen «Grøftetildragelsesmysteriet» i 1999. Langt ifra, han hadde vært der lenge. Oppsikt hadde han vakt fra første stund. Sju år tidligere hadde han debutert med romanen «Tanger» (1992), som fikk Tarjei Vesaas\' debutantpris. To å seinere skrev han «Leiegården» (1994), som feide med seg førsteprisen i en skandinavisk konkurranse om å skrive beste samtidsroman.

Året etter kom «Zalep», en slags science fiction der språket går amok, løsrevet fra mennesker, tid og sted, ei bok som fikk Dagbladets drevne bokanmelder Øystein Rottem til å snappe etter luft. Han konstaterte at man her sto overfor «et sammenkok av ideer (mer eller mindre bisarre), hentet fra filosofi, naturvitenskap og framtidsforskning, formidlet med en briljans som kan få en stakkars kunnskapsløs anmelder til å ryste på hendene av mindreverdighetskomplekser».

Vi snakker altså om en forfatter som i høyeste grad hadde gjort seg gjeldende. Likevel må man kunne kalle det «plutselig» når romanen «Grøftetildragelsesmysteriet» dukket opp høsten 1999. For dette var noe helt annet, som om retningene i de tre tidligere bøkene ble dratt i samme lei, som om språket brått hadde fått en konsentrasjon som ble tydeliggjort i hver eneste setning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VED FØRSTE ØYEKAST er boka, ført i pennen av en viss Tomas Olsen Myrbråten, på grensa til det pratsomme, ja skravlete. Men ingenting kunne vært mer feilaktig.

Fra punktum til punktum, fra komma til komma, er ordene ladet med mening. Med en intensitet som i bakenden på en rakett freser og putrer de tankene som bobler ut av Tomas Olsen Myrbråtens slitne hjerne.

Setningene slynger seg inn i hverandre som røtter i et veldig underjordisk nettverk av søken. Ja, nettopp søken. For Tomas Olsen Myrbåten er hele tida på jakt etter mening, etter å finne inn til livets innerste kjerne.

Tittelen på boka, «Grøftetildragelsesmysteriet», kunne forlede noen til å tro at boka er en kriminalroman. Jojo, kanskje er den det på sitt eget merkelige vis. Men her er det ikke snakk om forbrytelse og etterforskning. Mysterier derimot, er det nok av. Hvis denne boka er en kriminalroman, er det de virkelig store gåtene som skal løses. Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor går vi? Kanskje er boka en filosofisk thriller, som stiller de helt grunnleggende spørsmålene ved tilværelsen? Som søker en endelig begrunnelse for menneskelivet på jorda? Noe slik argument er det som kjent ikke alltid like enkelt å finne. Stiller man slike spørsmål, er ikke avgrunnen langt unna.

I ROMANEN MØTER VI en jeg-forteller,  Tomas Olsen Myrbråten. I første setning forteller han at han daglig tilbringer et par timer med å gråte. Han sitter ved kjøkkenbordet og gråter over «verdens elendighet». Myrbråten karakteriserer seg selv som et «åndsmenneske». Ut gjennom boka utreder han hva han legger i dette begrepet. Vi forstår at det dreier seg om å gjennomskue den moderne tilværelsens bunnløse hulhet og tristesse. Den har noe med den nye hellige treenigheten gjøre, nærmere bestemt media, penger og narkotika. Ikke mye å tro på.

KULTURLANDSKAP: Thure Erik Lunds kulturlandskap er slitte bystrøk og fattigslige bygder. Her finner du til gjengjeld samfunnets «åndsmennesker» i vår tid. Foto: TORBJØRN GRØNNING
KULTURLANDSKAP: Thure Erik Lunds kulturlandskap er slitte bystrøk og fattigslige bygder. Her finner du til gjengjeld samfunnets «åndsmennesker» i vår tid. Foto: TORBJØRN GRØNNING Vis mer

Forvalterne av disse moderne helligdommene er politikerne, som Myrbråten øser sitt raseri og sin fortvilelse over. De som styrer Norge, hele embetsverket og hæren av folkevalgte som har sørget for at vi har fått «dette helvetet som utgjør det moderne Norge».

Men Myrbråtens utlegninger går langt utover billige flottheter om de herskende myndigheter. Han vil til bunns i årsakene til at det er gått så galt. I det daglige jobber han med en betenkning for Kulturdepartementet om forvaltningen av norske kulturminner. Men han blir mer og mer mismodig jo mer han utforsker dette temaet. Han finner at norske kulturminner er redusert til et ferie- og fritidsaktig, evigvarende «Norge rundt»-program som ikke har noe med kultur å gjøre. Oppdraget ender med en kraftig konfrontasjon med den kvinnelige kulturministeren. Hans «karriere» går fløyten. Men hans grubling er ikke over.

MAN KAN SLÅ OPP nesten hvor som helst i «Grøftetildragelsesmysteriet» og finne anvendelige sitater. Forfatteren Thure Erik Lund har en formuleringsevne som er enestående, en sjelden miks av presisjon, vill muntlig sjargong, ordskapende oppfinnsomhet og resonneringsevne. Den kommer for øvrig også sterkt til uttrykk i flere essaysamlinger Thure Erik Lund har utgitt. Det er som om det i kjølvannet etter romanene om Tomas Olsen Myrbråten har fosset ut det ene essayet etter det andre, i stil med Montaigne og Holberg - drevet av en vilter nysgjerrighet. Som et fundament under Myrbråtens tankesprang ligger en idé om forholdet mellom natur og kultur. Hvordan kommer naturen til uttrykk i det vi til daglig oppfatter som kultur? Alt dette som tilsynelatende er løsrevet fra menneskets utgangspunkt - altså naturen?

I ROMANENS FØRSTE DEL, «Åndsmennesket», er Myrbråten opptatt med betenkningen, som han arbeider med i et skur vegg i vegg med en nedlagt fabrikkbygg langs Akerselva. Det er slik åndsmennesker bor. Etter den katastrofale konfrontasjonen med kulturministeren, drar han i romanens andre del, «Livet viser seg fram», ut på bygda, til sin barndoms småbruk, for å kunne «se alt fra den ytterste flik av verden, og dermed kunne få øye på hele verden». Samtidig endrer språket seg. En ny virkelighet krever nye ord.

Med seg har Myrbråten sin ferske kjæreste, Helene, en kvinne han har funnet på en forsoffen pub og som han først trodde var kulturministeren. Myrbråten er ikke lenger «åndsmenneske», her ute er han «tulling».

Kanskje går det ut på ett. I det norske hillbilly-miljøet gifter de to seg i en møkkakjeller, med staselige bueganger som i en katedral.

Det er på småbruket Myrbråten starter sitt grøftegraverprosjekt, tvers over gårdstunet. Hvorfor graver han disse grøftene?

Det vet han ikke helt selv. Visste han det, ville han kanskje ha løst mysteriet han sliter med, hvem vet?

I bokas tredje og siste del, «Skoggangsmannen», søker Myrbråten friheten ute i skogen, den rene natur.

Når romanen ender, er han på vei tilbake. Han har vært ved de ytterste flikene av virkeligheten, i spennet mellom naturen og kulturen. Og historien fortsetter. I tre påfølgende romaner har Thure Erik Lund fulgt Myrbråten langt inn i framtida, dypt ned i klodens urhistorie og inn i den menneskelige komediens absurditet - stadig med en uhyre avansert avhandling for øyet, der åndsmennesket Myrbråten skal si de endelige ordene om naturens tilstedeværelse i den menneskeskapte kulturen.

EN UTPREGET KRITIKERFAVORITT er Thure Erik Lund. Om «Grøftetildragelsesmysteriet» skrev Øystein Rottem:

«Deler av denne boka likner en intellektuell heisekran som med sine luftige paradokser og steinharde resonnementer løfter og tynger på samme tid, svinger oss rundt og holder oss svevende i en konstant tilstand av svimmel tankeflukt. Andre deler likner et grovinnstilt treskeverk som spytter ut bannskap og råttenskap, slimete kroppssmetaforer og stinkende avfall i en stri strøm som etterlater oss i en oppløst tilstand av kvalmende ubehag.»

Om neste bok, «Compromateria» (2002), skrev Rottem:

«Jeg-fortelleren opererer innenfor et kvasivitenskapelig paradigme i sin omsorgsfulle beskrivelse av de mangehånde levende organismene som bebor dette postmenneskelige samfunn, og en fantasifull leser vil sikkert kunne finne paralleller mellom Compromateria og Bondeviks Norge.»

I 2003 kom «Elvestengfolket». Arne Dvergsdal skrev at boka «beveger seg i grenselandet mellom genialitet og galskap... Thure Erik Lund lager avsindig komikk i hverdagsvanviddet med absurd alvor. Han skriver om tullinger og tomsinger og skarpsindige skrullinger så du griner og skrattler samtidig. Som stilist stiller han i særklasse, eller skal vi si spesialklasse?»

Og avslutningsvis, Cathrine Krøger om «Uranophilia» (2005): «Det er passasjer i dette galmannsverket som er så gode at jeg blir helt skjelven.»

MED ANDRE ORD: Lund er blitt berømmet både for sitt dype alvor og for sin sanseløse humor. Burlesk folkelivsskildring, desperat sannhetssøken, kjærlighet og død går opp i en større enhet. Ikke småtterier. Det er svære greier, dette her. Lenge leve åndsmennesket Tomas Olsen Myrbråten.