Den store heksejakten

Kåre Olsen, som er førstearkivar ved Riksarkivet i Oslo, understreker at dette på ingen måte er den endelige boka om dette emnet. Men at det tvert imot bare bør være begynnelsen på en omfattende kartlegging av tyskerjentene og tyskerbarnas skjebne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Vi trenger for eksempel ny forskning for å belyse tyskerbarnas oppvekstforhold i etterkrigstida. Vi vet heller ikke nok om den sosiale bakgrunnen, alderen og det geografiske opphavet til mødrene og tyskerjentene.

Det er ingen tvil om at tyskerne betraktet barn født av norske mødre og med tyske fedre som et verdifullt tilskudd til den germanske rase. Ikke minst fordi disse barna tilførte rasen flere eksemplarer til dens edleste gren, den nordiske. Barna måtte derfor tas hånd om. I den anledning ble organisasjonen Lebensborn etablert i Norge alt i 1941, og før krigen var slutt, var det 13 hjem i Norge.

Apparat

Tyskerne bygde opp et stort administrativt apparat, godt gjennomtenkt politisk og juridisk, med mødrehjem, fødehjem, barnehjem og ventehjem, såkalte Lebensborn-hjem, over hele landet, der mødrene og barna ble tatt godt hånd om, og der de tyske fedrene fikk komme på besøk for å se til sitt nordiske avkom. Selv om krigsbarna skulle tilføre det nye tredje riket uovervinnelige soldater og raserene mødre, lot pleierne omsorgen for barna gå først - ikke minst i de vanskelige frigjøringsdagene.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer