Vi trenger for eksempel ny forskning for å belyse tyskerbarnas oppvekstforhold i etterkrigstida. Vi vet heller ikke nok om den sosiale bakgrunnen, alderen og det geografiske opphavet til mødrene og tyskerjentene.

Det er ingen tvil om at tyskerne betraktet barn født av norske mødre og med tyske fedre som et verdifullt tilskudd til den germanske rase. Ikke minst fordi disse barna tilførte rasen flere eksemplarer til dens edleste gren, den nordiske. Barna måtte derfor tas hånd om. I den anledning ble organisasjonen Lebensborn etablert i Norge alt i 1941, og før krigen var slutt, var det 13 hjem i Norge.

Apparat

Tyskerne bygde opp et stort administrativt apparat, godt gjennomtenkt politisk og juridisk, med mødrehjem, fødehjem, barnehjem og ventehjem, såkalte Lebensborn-hjem, over hele landet, der mødrene og barna ble tatt godt hånd om, og der de tyske fedrene fikk komme på besøk for å se til sitt nordiske avkom. Selv om krigsbarna skulle tilføre det nye tredje riket uovervinnelige soldater og raserene mødre, lot pleierne omsorgen for barna gå først - ikke minst i de vanskelige frigjøringsdagene.