Den store heksejakten

Kåre Olsen, som er førstearkivar ved Riksarkivet i Oslo, understreker at dette på ingen måte er den endelige boka om dette emnet. Men at det tvert imot bare bør være begynnelsen på en omfattende kartlegging av tyskerjentene og tyskerbarnas skjebne.

Vi trenger for eksempel ny forskning for å belyse tyskerbarnas oppvekstforhold i etterkrigstida. Vi vet heller ikke nok om den sosiale bakgrunnen, alderen og det geografiske opphavet til mødrene og tyskerjentene.

Det er ingen tvil om at tyskerne betraktet barn født av norske mødre og med tyske fedre som et verdifullt tilskudd til den germanske rase. Ikke minst fordi disse barna tilførte rasen flere eksemplarer til dens edleste gren, den nordiske. Barna måtte derfor tas hånd om. I den anledning ble organisasjonen Lebensborn etablert i Norge alt i 1941, og før krigen var slutt, var det 13 hjem i Norge.

Apparat

Tyskerne bygde opp et stort administrativt apparat, godt gjennomtenkt politisk og juridisk, med mødrehjem, fødehjem, barnehjem og ventehjem, såkalte Lebensborn-hjem, over hele landet, der mødrene og barna ble tatt godt hånd om, og der de tyske fedrene fikk komme på besøk for å se til sitt nordiske avkom. Selv om krigsbarna skulle tilføre det nye tredje riket uovervinnelige soldater og raserene mødre, lot pleierne omsorgen for barna gå først - ikke minst i de vanskelige frigjøringsdagene.

Olsen gir en grundig innføring i nettet av hjem og livet der, men kommer i liten grad inn på årsaken til at så mange norske jenter innledet et forhold til tyske soldater. Dette er også en uutforsket oppgave.

Det ble under krigen i alt født et sted mellom 10000 og 12000 barn som hadde tyske fedre. En del av barna flyttet til Tyskland sammen med mødrene, som faktisk mistet sitt norske statsborgerskap og ble tvunget til å reise. Men de aller fleste ble igjen og måtte ofte i årevis finne seg i å bli uthengt, mobbet, frosset ut og trakassert. De fleste av barna var så små da freden kom at de ikke skjønte hva som foregikk, men en del av dem fra tre til fire år som fikk skjellsord og hånsord slengt etter seg, ble merket for livet.

Trakassert

Like etter frigjøringen ble mange tyskerjenter, trolig i alt 12000, anholdt av hjemmestyrkene og politiet over hele landet og satt i fengsel, internert i skoler, leirer, hoteller, pensjonater eller forsamlingshus. Noen ble satt til å utføre tvangsarbeid, mange ble trakassert. De fleste ble holdt i forvaring noen dager før de ble sluppet fri, men mange satt innesperret i flere uker, ja, faktisk også flere måneder.

Ifølge norsk lov var det ikke straffbart for norske jenter å ha omgang med tyskerne eller få barn med dem. Begrunnelsen for å internere dem var derfor svært tynn, og ble delvis gitt i etterkant. Myndighetene hevdet at jentene ble tatt i forvaring fordi de fryktet at de kunne bli utsatt for overlast fra befolkningens side. Dette hadde hjemmel i en provisorisk anordning fra 1943. En annen begrunnelse som også ble brukt, var at jentene innebar en fare for å utbre smitte av kjønnssykdommer. Flere ledende psykiatere og leger hevdet dessuten at tyskerjentene hadde nedsatte ånsevner og måtte behandles deretter. Når det gjaldt barna deres, ville de dessverre kunne tilføre befolkningen et genetisk uheldig arvestoff og dermed virke nedbrytende på den norske rasen. Slike opplysninger bidro til å styrke forakten for tyskerjentene.

Advarte

Nå ble de norske tyskerjentene neppe utsatt for grovere overgrep enn medsøstrene i andre tyskokkuperte land. Likevel er det denne delen av fredshistorien den som er mest rystende dokumentert i Olsens bok. Nøkternt og systematisk gjennomgår han sakspapirer, brev, vitnemål og dagbøker fra hele landet som viser hvordan norske tyskerjenter ble snauklipt både oppe og nede, hvordan de ble trakassert, slått, kastet i sjøen og mishandlet på andre måter.

Olsen går lite inn på de psykologiske mekanismene som utløste heksejakten, men man kan selvsagt forstå den oppdemmede aggresjonen, bitterheten og forakten som nå fikk utløp og som lett kunne kanaliseres mot en relativt forsvarsløs gruppe.

Det må imidlertid understrekes at tyskerjentene ikke var landsforrædere i juridisk forstand, og at kloke røster allerede dengang advarte mot overgrepene. Derfor leser man med forskrekkelse at en gruppe prester faktisk oppildnet til overgrepene, og hva som er svært godt dokumentert hos Olsen: En rekke unge jenter, helt ned til konfirmasjonsalderen, ble faktisk utsatt for overgrep, uten at man i ettertid kunne dokumentere at vedkommende hadde holdt en tysker i handa engang!

Psykose

Langt på vei kan man med andre ord snakke om en massepsykose som angikk langt flere enn krigshistorien til nå har kunnet registrere. Det er med andre ord en norsk masselidelse av dimensjoner det er snakk om. Og i lys av denne tragedien: Hva med krigsprofitørene og alle de som gikk tyskerne til hånde - og som vi vet både slapp billig fra det og kom seg raskt på beina igjen?

Kåre Olsen trekker selv ingen konklusjoner. Han forteller heller ingen personhistorier, men holder seg nøkternt til de historisk-faglige spillereglene. Derfor virker også hans dokumentasjon så opprørende og vesentlig.