Den store illusjonen

En av disiplinene Hollywood mestrer best er den sviende ironiseringen over seg selv. «The Truman Show» er den beste og mest interessante sådanne på lenge.

Truman Burbank (Jim Carrey) er en hvermannsen som lever i Seahaven, en tilsynelatende idyllisk småby som klippet ut av en gammel amerikansk sitcom. Det Truman ikke vet er at livet hans faktisk er en TV-serie og alt rundt ham er like ekte som en trehundrekronersseddel. Hans mor, kone og bestevenn er skuespillere utstyrt med trådløse kameraer og Truman sjøl er stjernen i «The Truman Show».

Siden han ble født har publikum verden over fulgt hans minste bevegelse, hans oppvekst, skolegang, karriere og giftemål. Men etter tretti år går det sakte opp for ham at han lever i et gigantisk TV-studio styrt med jernhånd av regissør Christof, hans skaper og herre i kontrollrommet. Hvorfor det har tatt ham så lang tid? «Vi aksepterer verden slik den blir presentert for oss. Så enkelt er det», forklarer Christof.

Science fiction? Selvfølgelig, men likevel føles tematikken i Andrew Niccol manus ubehagelig nær. Vii vet at TV-programmer som får opp ratingen er dokudramaer og talkshow der gjestene helst skal gråte, le og slåss med hverandre. Vi vil ha ekte saker. Enda mer tankevekkende er at vi faktisk sjøl ville blitt fanget av en slik TV-serie. Vi heier på Truman da han forsøker å rømme ut i virkeligheten, men ønsker samtidig å se «neste episode» av livet hans. Vi føler med og kikker på samme tid.

Jim Carrey har fått mye skryt for denne filmen. Jeg skulle likevel ønsket meg en skuespiller med mer dybde og bredde. Kompromisser er tydelig inngått og regissør Peter Weir har måttet la noen av de slitsomme Carry-faktene bli igjen. Likevel er «The Truman Show» både underholdende og tankevekkende. Det kan en ikke si om mange av dagens Hollywoodproduksjoner. Filmskaperne skulle bare hat mot til å la den være så dyster som manuset innbyr til. Det hadde blitt en virkelig genial film.