Etter krigen forlot mormor familie og venner i Nord-Norge for å få seg jobb i Oslo. Hun hadde ikke råd til lugar, og husker enda med takknemlighet mannskapet på Hurtigruten som lot henne sove i området utenfor lugarene til første klasse. Hennes første post var som barnepike hos en legefamilie i Helgesensgate ved Sofienbergparken i Oslo. Hun mener selv hun var på hils med Werna Gerhardsen, som trillet lille Rune rundt i nabolaget.

Etter hvert ble hun først værelsespike, så servitør, på Hotell Viking, som sto ferdig til OL i Oslo i 1952. Hun endte sitt yrkesaktive liv som servitør på The Scotsman, der hun serverte halvlitere til gutta og snitt til jentene. Mormor har, i motsetning til sitt barnebarn, aldri røyket eller drukket.

Da hun hørte at jeg hadde meldt meg inn i Høyre, sa hun ‘æ huske da han Willoch kom te makta’. Den nordnorske dialekten måtte alle nordlendinger som kom sørover slipe vekk for å få seg husvær og jobb på femtitallet, men noe sitter igjen.

Det hun husker er egentlig at Høyre i Oslo fjernet boligreguleringen som gjorde at hun som enslig dame endelig kunne få et større sted å bo enn det hun fikk lov til gjennom boligreguleringen på 70-tallet. Og så fikk hun i praksis lønnsforhøyelse gjennom skattelette, slik at hun kunne kjøpe en varm vinterkåpe på én lønning i stedet for å spare på to måneder.