KLASSEREISE: Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre, skriver om Norges store klassereise, og verdien som lå til grunn. Foto: Tom A. Kolstad / NTB Scanpix
KLASSEREISE: Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre, skriver om Norges store klassereise, og verdien som lå til grunn. Foto: Tom A. Kolstad / NTB ScanpixVis mer

Norske verdier:

Den store klassereisen

Mormor har ikke foretatt en klassereise, men vært med på den store klassereisen hele Norge har foretatt.

Meninger

Etter krigen forlot mormor familie og venner i Nord-Norge for å få seg jobb i Oslo. Hun hadde ikke råd til lugar, og husker enda med takknemlighet mannskapet på Hurtigruten som lot henne sove i området utenfor lugarene til første klasse. Hennes første post var som barnepike hos en legefamilie i Helgesensgate ved Sofienbergparken i Oslo. Hun mener selv hun var på hils med Werna Gerhardsen, som trillet lille Rune rundt i nabolaget.

Etter hvert ble hun først værelsespike, så servitør, på Hotell Viking, som sto ferdig til OL i Oslo i 1952. Hun endte sitt yrkesaktive liv som servitør på The Scotsman, der hun serverte halvlitere til gutta og snitt til jentene. Mormor har, i motsetning til sitt barnebarn, aldri røyket eller drukket.

Da hun hørte at jeg hadde meldt meg inn i Høyre, sa hun ‘æ huske da han Willoch kom te makta’. Den nordnorske dialekten måtte alle nordlendinger som kom sørover slipe vekk for å få seg husvær og jobb på femtitallet, men noe sitter igjen.

Det hun husker er egentlig at Høyre i Oslo fjernet boligreguleringen som gjorde at hun som enslig dame endelig kunne få et større sted å bo enn det hun fikk lov til gjennom boligreguleringen på 70-tallet. Og så fikk hun i praksis lønnsforhøyelse gjennom skattelette, slik at hun kunne kjøpe en varm vinterkåpe på én lønning i stedet for å spare på to måneder.

Mormor har ikke foretatt en klassereise. Hun har jobbet i lavtlønnsyrker, og hun har jobbet hele livet. Velferdsstaten var ikke der for henne da hun vokste opp, og ikke da hun måtte sende sin eneste datter til å vokse opp hos familien i Nord-Norge for å kunne jobbe i Oslo uten barnehageplass på femtitallet. Men som pensjonist ble hun en riking etter å ha levd nøysomt og ha spart pensjonen sin i tjue år. Hun syntes faktisk det var litt dårlig gjort å måtte betale formuesskatt. Hun følte seg ikke rik, og nektet å bli med oss på Theatercafeen for å feire bursdagen sin. Der hørte hun ikke hjemme.

Hun betaler ikke formuesskatt lenger, etter at denne regjeringen økte bunnfradraget. Ikke at hun ikke hadde råd til det, og summen var overkommelig. Hadde det vært opp til meg, hadde vi redusert prosenten, ikke økt bunnfradraget, så hun skal ikke takke meg for det.

Mormor har som sagt ikke foretatt en klassereise, men vært med på den samme økonomiske utviklingen hele Norge har vært med på. Vi har satt tæring etter næring. Derfor hadde ikke mormor barnehageplass under Arbeiderpartiets enevelde på femtitallet. Vi hadde ikke inntektene til de velferdsgodene vi har bevilget oss i dag. Mormor gikk fra å være lavtlønnet servitør til riking med formuesskatt på grunn av eget arbeid og nøysomhet, samt pensjonsrettigheter det politiske Norge har stått sammen om, og som hun selv har betalt inn til.

Men mormor er et eksempel på de tusenvis av arbeidsfolka som har ytt mye. Jeg liker ikke begrepet «bygget landet», for da høres det ut som om det er noe én generasjon gjør, og slik er det jo ikke. Dessuten hadde hun ikke et alternativ. De som såkalt bygget landet, kunne ikke bli hjemme med kontantstøtte, overgangsstønad eller andre sosiale ytelser. Hvis det å bygge landet er å gå på jobb hver dag du er frisk, hva er det vi driver med i dag da?

Hardt arbeid bygget dette landet. Tæring etter næring. Man gjorde sin plikt og kunne etter hvert kreve sin rett. Da blir det så smått absurd å se at mormor skal betale for de som krever sin rett til å bruke hennes pensjonspenger fordi hun har vært så dum å spare dem.

Ingen trenger å foreta noen klassereise for å ha tilgang på utdannelse, barnehage og rimelige helsetjenester i Norge. Men hvis vi ikke begynner setter tæring etter næring, men bare lover mye til de som vil ha mer, kan det hende at de mindre viktige velferdsgodene tærer vekk den næringa som gjennom arbeid skulle sørge for oss alle. Av alle debatter om verdier, er det den debatten valgkampen burde handle om.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook