IKKE FORAKTET: Når Kristian Meisingset trekker frem Beyoncé som eksempel på den døvende massekulturen som eliten forakter, er han i utakt med virkeligheten. Det som i hovedsak skiller Beyoncé fra offentlig støttet kultur, er at hun klarer seg selv. Foto: Scanpix.
IKKE FORAKTET: Når Kristian Meisingset trekker frem Beyoncé som eksempel på den døvende massekulturen som eliten forakter, er han i utakt med virkeligheten. Det som i hovedsak skiller Beyoncé fra offentlig støttet kultur, er at hun klarer seg selv. Foto: Scanpix.Vis mer

Den store klassetesten

Eliten går i Operaen og folket ser Hellbillies. Det betyr ikke at formidling og utvidelse ikke er mulig.

Kommentar

Veien til et middelmådig kulturliv er brolagt med gode intensjoner. Slik kan man lese «Kulturbløffen», en liten polemikk fra Kristian Meisingset, kulturredaktør i tidsskriftet Minerva. Meisingset mener at norsk kulturpolitikk, tuftet på rundhåndede utdelinger fra det offentlige og drevet av klokkertroen på at finkulturen kan favne alle, fører til at eliten gir penger til kunsten de selv liker og slår ubekvemme knuter på seg for å tekkes de brede lag. Samtidig går folket på festival og ser Hellbillies, nok en gang.

Her finnes flere gode poenger. Den som følger norsk kulturdebatt, kan titt få følelsen av at det er antall kvinner på festivalplakaten, innvandrere på scenen og ungdom i salen som avgjør om kunsten oppfattes som vellykket. At det er det representative og ikke det kvalitetsmessige som styrer om verket er relevant. Meisingset minner om at det ikke er noe kulturpolitisk nederlag om ikke publikum på hovedscenen på Nationaltheatret speiler befolkningen som sådan, om at miljø og referanser så klart styrer hva man kjøper billetter til.

Men så er han så deterministisk. I dette nasjonsportrettet er klasse og kunstform boltet sammen, publikum er frosset fast i sosiologisk bestemte baner. Forfatteren tar ikke hensyn til at det er historiske og sosiale årsaker til disse konstellasjonene, at disse ikke er gitt. Opera og ballett er er dyrt og har tradisjonelt vært for de bemidlede. Teater er smidigere, og har hatt mer mangfoldig publikum, særlig i tiden før massemediene. Romanen vokser frem parallelt med borgerskapet på 1700- og 1800-tallet og blir middelklassens sjanger. Massekulturen er lettdistribuert og lavtersklet og blir fellesreferanser for folket.

Men verden er tøyelig. Populærkulturen er hentet opp på parnasset, actionfilmer vises i konkurransene i Cannes og medieprofessorer forsker på reality-tv. Når Meisingset trekker frem Beyoncé som et eksempel på den døvende populærkultur som eliten forakter, er han i utakt med virkeligheten. Beyoncé nyter stor respekt fra lærd og leg. Men ulikt mindre kjente og tilgjengelige artister, trekker hun tusenvis av tilskuere uten hjelp. Hun er ikke skjør.

Meisingset har tall. De viser at kulturarenaene, de utjevnende anstrengelsene til tross, blir stadig mer sosialt ensartede. Men dette har også å gjøre med at folk liker å vite hva de kjøper. Denne hangen til det velkjente, som er lett å forstå, gjør nyskapning og utvidelse vanskelig og gir populærkulturen ekstra våpen i kampen om oppmerksomheten. Den får de største reklameplakatene, mest spilletid på P3. Høykulturen, som sliter med oppfatningen om at den er for eliten og de innvidde, er sårbar.

Derfor bør de tunge og tungt subsidierte kulturinstitusjonene være utadvendte, at de bør tro på at formidling er mulig. Ikke fordi alle skal tvinges til å finne sine store opplevelser der. Men fordi det er rimelig at de minner sitt potensielle publikum på at de også er en mulighet. At alle er velkomne, selv om mange takker nei.