Den store konspirasjon

Metoden er kryssklipping. Mellom tretti og førti navngitte journalister blir intervjuet, i tillegg til de anonyme. Uttalelsene deres gjengis i stykker og porsjoner, alt etter hvor de passer best, i takt med at forfatterne Bjørn Nilsen og Finn Sjue gradvis beveger seg gjennom det dunkle skyggefeltet mellom journalistikken og de hemmelige tjenestene i Norge.

Penetrasjonen skjer kritisk, nesten konspiratorisk. Overalt legger forfatterne de verst tenkelige formodninger til grunn. Samarbeidet mellom mediene og de hemmelige tjenestene skildres som et system, et mønster av fordekt maktbruk, som først har løsnet de seinere år. Her inne i dette halvmørket trives mistankene, også når det hele skal lyses opp.

Og resultatet?

Mistankene bærer frukter, viser det seg. Vi får den første utførlige behandlingen av det som for så vidt måtte komme i kjølvannet av Lund-rapporten og dens etterfølgere. Hvordan framveksten av det svære norske etterretnings- og overvåkingskomplekset, med sine tusenvis av hemmelige medarbeidere og fordekte millionbudsjetter, spredte giftige virkninger innover i landets presse og kringkasting.

Misbruk

Det måtte jo gå galt, når et maktapparat som dette vokste opp så fort etter 1948. Det måtte bli misbruk, uklare linjer. Alle vet at det gjaldt Arbeiderpartiet især. Her kommer historien - eller historiene - om hvordan pressen som et større nettverk ble fanget inn. Aftenposten, VG, Morgenbladet, NRKs nyhetsredaksjon. Navngitte journalister og redaktører, men også tallrike anonyme. Delikate påstander, noen ganger bekreftet gjennom krysspeiling, andre ganger påstått uten dokumentasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Feil vil nødvendigvis forekomme i en bok som dette. Det ligger i metoden. Alle informanter er ikke alltid like godt informert. Forfatterne misforstår vel også noen detaljer iblant. Derfor er det helhetsinntrykket som må telle tyngst. Og helhetsinntrykket står støtt nok: I det spill av makt og press som ligger bak informasjonenes gang i et samfunn som vårt, har politi og militær gjennom lange perioder spilt utilbørlige roller. Og en altfor lenge altfor servil presse lot dette skje.

m-l-tonen

Så får enhver leser avgjøre om man vil dele akkurat disse forfatternes indignasjon, eller velge å trekke noe fra. Selv gjør jeg det siste. Jeg konstaterer at stoffet presses, iblant ut over bæreevnen, og at konspirasjonsperspektivet iblant går over sine bredder, ikke minst når det gjelder NRK. Den insinuant forurettede m-l-tonen fornekter seg ikke. Like fullt: Folk som Jahn Otto Johansen, Lars Hellberg, Per Egil Hegge og Per Vassbotn forteller interessante ting. Anders Hellebrott gir en versjon av «Loran C»-skandalen jeg aldri har hørt før. Og historien om hvordan A-pressens sjef Olav Brunvand romsterte og herjet for å forhindre at en forhutlet spiondømt kom til orde lenge etter avsluttet soning, er også eiendommelig lesning i dag.

Men også generalene har noe på hjertet i denne boka, og de slipper til. Bjørn Egge kommer med opplysende supplement til Lund-rapporten og til Riste og Molands historie om e-tjenestens, mens Gullow Gjeseth presenterer et balansert syn på hvordan forholdet mellom media og hemmelighold burde ha vært. Vi får også en innføring i slike institusjoner som Forsvarets russiskkurs, Forsvarets høyskole, den psykologiske krigsberedskap generelt. Legitime institusjoner, sier forfatterne, selv om de reiser spørsmål om journalisters deltakelse i dem.

Så får man bare beklage at den alltid tause e-sjefen Trond Johansen ikke har villet snakke med forfatterne. Han - og redaktør Olav Versto i VG. Det er så likevel tilstrekkelig av stoff, i dette første større forsøket på å avdekke en av maktens mer subtile konspirasjoner i etterkrigstidas Norge.