Tegning:Flu Hartberg
Tegning:Flu HartbergVis mer

Den store, lille kjønnsforskjellen

HELGEKOMMENTAREN fra IDA JACKSON:Hvordan fødsel kan få deg til å angre på å bruke ordet «livmorfeminist» som skjellsord

Kommentar

Kjære Ida anno 2006. Det er den kjipe mamma-utgaven av deg selv som ringer. Jeg sitter her og leser gjennom gamle debattinnlegg du har skrevet. Jeg ser du har veldig sterke meninger om at fødselspermisjonen er for lang. Du liker jo å jobbe, du!

Alle som er uenige med deg er kjipe livmorsfeminister som vil tilbake til kjøkkenbenken. Newsflash: Du skal ikke ha hatt mange rier før du angrer på at du har brukt ordet «livmorfeminist» som skjellsord. «Tittei, sier livmoren din. Jeg er den lille forskjellen du mente ikke spilte noen rolle. Nå skal du og jeg bli godt kjent.«

Alle fødsler er forskjellig, men felles for alle jeg har hørt om er at ingen av damene sa: «Den fødselen merket jeg ikke så mye til, gitt. Og babyen gjør ikke så mye ut av seg. Ting er liksom ved det gamle.«

Post-baby forsto jeg at mange av bøkene jeg hadde lest om å være mor, var reaksjonær, kapitalistisk orientert inspirasjonsporno, forkledd som feminisme. Eventyrbok nr 1: Sheryl Sandbergs’s Lean in, boka der Facebook-toppsjef Sandberg forteller om hvordan hun var tilbake på jobb to uker etter fødsel, fordi hun ville «gi alt» og «kvinner kan». Jeg leste Lean in før jeg ble gravid og syntes den var en ok, om enn litt amerikansk feministbok. To uker etter egen fødsel skjønte jeg hvor psycho den var. Her var det ingen frigjøring, bare kvinnekroppens tilpassing til et umenneskelig arbeidsliv. Og Sandberg sminket historien. Det var det ingen digre mammableier, lekke pupper og verkende skrev. Og ingenting om hvor elendig arbeidstaker man må være mens hormonene raser og kroppen lengter etter babyen. Fordi Sandbergs bok var som all annen porno: Svært langt fra virkelighetens liv og kropper. Her til lands sørger den lange fødselspermisjonen for at helnorsk inspirasjonsporno ikke handler om å komme raskest mulig i jobb. Her er det om å gjøre å være først tilbake på gymmen. En av de skumleste mammabøkene jeg vet om er Helle Borsnteins Smart mamma.

Der får du eget treningsopplegg for de seks barselukene. «Javisst skal jeg trene i barsel», tenkte jeg før ungen kom. Jeg burde lyttet til erfarne mødre isteden. De ville fortalt meg at Borstein er gæren, og at tyve minutter fri i barsel brukes ikke til trim. De brukes til dupp. På en annen side er ikke Bornstein alene i galskapen. Søker du på «What’s your exuse?» på Google får du opp to typer inspirasjonsporno: Topptrente mødre med babyen på armen og rullestolbrukere som tar pull-ups.

Felles for disse bildene er at de hopper over den kjipe politiske realiteten, der folk med rullestol ikke kommer seg opp trappen på 11-trikken og mødrene må ha tjenerskap for å få trent. Det er en skadelig historie, som legger alt ansvaret på individet: Du kunne fått til mer, sier bildene. Du trenger ikke hjelp i form av statlige støtteordninger. Kan disse utsatte kroppene prestere, er vi alle et «skjerp deg» unna å løpe Boston Maraton. Jeg skjønner at du lot deg forføre av disse fortellingene, Ida.

Det er så lett å sitte barnløs og tro at «flinke» mødre er tilbake i gamlebuksa og gamlejobben på null komma svisj, og at alle andre er slasker. Da er det ikke så rart at du pleide å være overbevist om at tvangsdeling av permisjonen 50/50 mellom mor og far ville være det som virkelig ga oss likestilling i arbeidslivet. Da ville jo menn og kvinner være like lenge borte fra jobb, tenkte du. Men far blir ikke gravid. Han blir ikke sykmeldt på grunn av kvalme, bekkenløsning eller tilstanden «Narkoleptisk, neseblødende hval». Det er vondt for deg å høre om de kroppslige forskjellene på kvinner og menn, Ida.

Du hører ekko av hundrevis av år med argumenter om at kvinner er svakere og dummere på grunn av denne hersens livmoren. Slapp av. Jeg skal fortelle deg forskjellen på mødre og fedre: Bare mor tisser på seg et halvt år etter fødselen. Det er forskjell. Derfor er det ikke rettferdig å dele likt. Den med ulempen må få litt mer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook