DET STORE SPILLET: Iago (Henrik Rafaelsen) bringer undergangen over Othello (Magnus Roosmann) i «Othello». Foto: Sigurd Fandango/Nationaltheatret.
DET STORE SPILLET: Iago (Henrik Rafaelsen) bringer undergangen over Othello (Magnus Roosmann) i «Othello». Foto: Sigurd Fandango/Nationaltheatret.Vis mer

Den store manipulatoren

Fire hundre år etter at han ble til er Iago, skurken i William Shakespeares «Othello», fremdeles skremmende.

Kanskje har det å gjøre med at vi ville gått i fellen. Løpt i den.

Uansett har det seg slik at Iago, skurken, den ryggesløse antagonisten i William Shakespeares tragedie «Othello» fra 1604, forblir en av litteraturhistoriens mest analyserte og omdiskuterte skikkelser. Professorer plukker ham fra hverandre, skuespillere sitrer etter å få besjele ham med sin egen høyst personlige legemliggjørelse av ondskap. I oppsetningen som nå spilles på Nationaltheatrets hovedscene er det Henrik Rafaelsen som har fått den ære, og hans Iago står formelig og tripper og danser på scenen i fryd over sitt eget renkespill.

Dette renkespillet utløses av en fornærmelse. Offiseren Iago blir snytt for en forfremmelse av Othello, «maureren», den afrikanskættede generalen for Venezias hær. I stedet blir den fremadstormende kjekkasen Cassio generalens løytnant. Dermed løses alle lojalitetsbånd mellom Iago og Othello, i den grad de noen gang har vært der. Iago formulerer det som et prinsipp, et ærerikt et, når han pukker på sin rett til å stå seg selv nærmest, alltid: Mange slaver, sier Iago, elsker båndene sine til dagen de blir kassert som gamle esler. De som har snev av sjel, ser ut som om de passer på andre, mens de egentlig passer på seg selv. Were I the Moor, I would not be Iago/In following him, I follow but myself. Han avslutter med det illevarslende: I am not what I am. Bekmørket på hovedscenen på Nationaltheatret er knapt nødvendig. «Othello» er et av William Shakespeares sorteste stykker, og et av dem med minst humor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Iago oppfører seg som før, overfor alle, han gir råd som virker velmente. Men han skyver både Othello, Othellos unge kone Desdemona og løytnanten Cassio mot undergangen, ved å gradvis overbevise Othello om at Desdemona egentlig vil ha den andre mannen, og er utro. Sjalusien som vekkes viser seg ustyrlig og ender med drap. Det finnes ikke en glipp, ikke et svakt øyeblikk, i Iagos opptreden. Og kanskje er det dette som er så skremmende ved ham: Iago-rollen spiller på frykten for å bli bedratt, for at det man lener seg på i livet, er sviktende grunn. Han minner tilskuerne om at det eneste de virkelig kjenner, er sitt eget indre og knapt nok det. At andres ideer og agendaer er, tross alt, utilgjengelige. Og hva om det som ligger gjemt bakenfor egentlig er kulde eller likegyldighet, endog hat? Ifølge Iago er Othellos store feil at han vurderer verden utfra overflaten og tror ting er som de virker. Men gjør ikke alle egentlig det?

Kanskje har det å gjøre med at vi ikke ville klart å gjøre det samme.

Kritikeren William Hazlitt, som i 1814 anmeldte en oppsetning av «Othello» ved Drury Lane i London, og festet seg ved skuespilleren Edmund Keans tolkning av Iago. Han skriver:

«Iago tilhører en klasse rolleskikkelser vanlig i Shakespeare, og på samme tid særegne for ham, nemlig den som utviser stor intellektuell aktivitet kombinert med en total mangel på moralsk prinsipp, og som dermed konstant utfolder seg på andres bekostning, og lar dømmekraften løpe viljestyrkens ærend».

Iago er på sitt forvridde vis en estetiker. Dét er han selv høyst klar over. Det er nesten som han blir en medforfatter i stykket: Så godt som alt som skjer, er satt i bevegelse av ham. Det er ikke så mye dét at han aktiviserer hovedpersonenes uheldige egenskaper - Othellos selvbevissthet og sjalusi, Desdemonas naive oppriktighet, Cassios hissighet - som at han får andre til å gjøre det på sine vegne, slik at han selv kan spille den støttende venn. Han får Cassio brakt i vanry og Desdemona til å rette brennende bønner mot ektemannen om at han må ta Cassio til nåde, uten å vite at hun dermed øker Othellos mistenksomhet mot dem begge. Iago koreograferer en snirklete dødsdans for alle involverte, der de tar just de trinnene han ønsker og tror de gjør det av fri vilje.

Harold Bloom, pasjonert Shakespeare-ekspert og litteraturprofessor ved Yale-universitetet, kaller Iago en stor litteraturkritiker for måten han analyserer og kommenterer sitt eget verk.

I likhet med Johannes, forføreren i Søren Kierkegaards «Forførerens dagbok», er Iago en kresen og kompromissløs mann som ikke nøyer seg med å manipulere menneskene rundt seg så de gjør som han sier, de skal handle akkurat på det tidspunkt og ut fra de motiver han har planlagt for dem. I likhet med Kong Richard III i stykket ved samme navn, en annen av Shakepeares berømte badguys, kaller han på en motstrebende beundring fra mange i det at han blir dramaets kraftsentrum, det er han som forstår seg selv og de andre best, og bruker det til å forårsake den fullstendige ødeleggelse.

I en artikkel i The Yale Review skriver Shakespeare-forskeren Tucker Brooks om hvordan Iago også blir en sosial kommentator, og overraskende legger holdninger for dagen som ellers kan minne om de som tilhører John Falstaff, den overdådige og komiske publikumsfavoritten i «Kong Henrik IV» og «Lystige koner i Windsor». Iago er kald der Falstaff er varm. Men han betrakter verden fra en lignende, uavhengig observatørposisjon, og gjennomskuer mange av dens blendverk, som de militære mennenes investering i et hult æresbegrep. Til den sårede Cassio sier Iago: Reputation is an idle and most false imposition, oft got without merit and lost without deserving: you have lost no reputation at all, unless you repute yourself a loser.

Kanskje gjør vi får mye ut av ham, også.

Det er fascinerende å se noen forme verden etter sin vilje slik Iago gjør i «Othello». Men hvor briljant er han egentlig? Hvem kan han egentlig sammenlignes med? Harold Bloom kaller Iago den første moderne estetiker, et geni som etterlater seg en forkrøblet virkelighet som sitt monument, en avansert dramatisk poet som perfeksjonerer kunsten å forvirre, feilinformere og fordreie. Men hvem er egentlig konkurrentene hans om disse tvilsomme lovprisningene? Dels Shakespeares andre ressurssterke psykopater, Richard III og Edmund i «King Lear». Kanskje Hedda Gabler. Kanskje Russell Bell i «The Wire». Iago er et monster. Han handler på en måte bare ekstreme mennesker gjør, de som ikke har noe i seg som holder dem igjen. Igjen er det William Hazlitt i 1814 som kanskje sier det best: Iago bruker sitt intellekt til å forstørre andres feil, og til å blande de praktiske distinksjonene mellom rett og galt ved å henvise dem til en overanstrengt standard av spekualitvt raffinement.

Iagos eneste målestokk for det han gjør er det effektive og det estetiske. Det er ikke nok. Det moralske og menneskelige er fraværende. Det gjør ham begrenset, og blind, og det er det som til sist feller ham - det eneste han ikke klarer å forutse er at hans egen kone kommer til å utlevere ham, og dét på grunn av hengivenheten til en person som er død og ikke lenger til nytte: Desdemona, det ultimate offeret. Harold Blooms kanskje beste observasjon er at hærføreren Othello har en viktig egenskap Iago mangler: Han skiller krig og fred, og søker seg til det fredelige. Iago er den endeløse krigen, personifisert. Han slåss bestandig, mot alle.

Det er forskjell på manipulatorene blant oss i hvor lette de er å gjennomskue, hvor mange baller de klarer å holde i luften samtidig uten at noen av den faller. Iago er den største sjongløren. Men grunnen til at han lykkes er at de rundt ham ser på en venn og velger å tro på det han sier. Det ville de fleste gjort. Å leve på en annen måte ville vært uutholdelig. Stadig å se verden gjennom et så tykt filter av mistenksomhet at man ikke ville la seg lure av en Iago, ville være slitsomt, stressende, en snarvei til å bli ulykkelig.

Dermed er ikke det å klare å lure noen, så mye av en bragd. Iagos «kunstverk», har som utgangspunkt, som startstrek, at han ser en venn i ansiktet, sier noe som virker velment men er ment å ødelegge. Det kunne mange gjort, eller forsøkt å gjøre, om de hadde villet. Men det er det, heldigvis, mange som ikke vil.

FILMEN: Laurence Fishburne spilte Othello mot Kenneth Branaghs Iago i «Othello» fra 1995.
FILMEN: Laurence Fishburne spilte Othello mot Kenneth Branaghs Iago i «Othello» fra 1995. Vis mer