Den store mannen og skadene

Hemingway hadde det med å oppsøke farer: Boksing, tyrefekting og storviltjakt. Men først og fremst var det farene- og ulykkene- som oppsøkte ham.

I siste nummer av Tidsskrift for Den norske lægeforening skriver Jørgen Bramnes om Hemingways «Liv og forfatterskap i lys av somatikk, psykiatri og psykoanalyse». Det har vært framsatt en rekke psykoanalytiske fortolkninger av hans liv og forfatterskap, og mange av disse har kanskje ikke så mye å tilføre i dag, 100 år etter han ble født. Men forfatterens sykdomsbilde, og særlig hans hyppige ulykker, er fascinerende om enn litt pussig lesning.

Hemingway elsket å oppsøke farer, og denne dyrkingen av det maskuline har ofte vært brukt som forklaring på hans mange uhell. Men når man leser hans ulykkesbiografi, er de færreste uhellene spesielt mannlige, eller farefullt heroiske.

Mest av alt likner den store forfatteren på en skikkelse fra den norske barnelitteraturen: «Den uheldige mannen» av Thorbjørn Egner. Når man leser uhellene hans nærmere, får de et slags magisk skjær, som ytterlige bygger opp om fornemmelsen om at livet hans egentlig var en fiksjon, en farse, der en av vårt århundres fremste maskuline ikoner var castet til hovedrollen.

Uheldig sjuåring

«Dette er en vise om en stakkars mann, som var så uheldig som man kan.»

Det hele startet da han som sjuåring skadde seg stygt på to pinner han hadde i munnen. Han fikk alvorlige blødninger, som faren til slutt klarte å stoppe. «Hemingway hadde selv den oppfatningen at denne hendelsen var årsaken til de stadig tilbakevendende halsinfeksjonene. I et forsøk på å bli kvitt disse ble han senere tonsillektomert, uten at dette hjalp,» skriver Bramnes i sin artikkel om Hemingways sykdommer.

Neste uhell var da han som 19-åring, under 1. verdenskrig, ble truffet av et granatnedslag. Det ble seinere identifisert 227 splinter i beina og lysken. Den store forfatteren fryktet lenge at lyskeskaden skulle gå ut over hans seksuelle prestasjonsevne - noe den ikke gjorde.

Sykesøster

«Der var en sykesøster. Hun var så snill og grei. Så fridde han og sa: «Vil du gifte deg med meg?» Og heldigvis for mannen, svarte søster «Ja». Og nå er mannen gift og har det veldig veldig bra» ender Egner-diktet.

Under sykeleiet i Italia ble Hemingway, i likhet med Egners uheldige mann, forelsket i sykepleieren. Den uheldige mannen ble gift med sykepleieren, mens Hemingways Agnes etter et kort og hektisk forhold, stakk av fra ham- til fordel for en italiensk offiser.

Det mest synlige resultatet av Hemingways mange uhell, var det lange arret han hadde i pannen. Det hvite arret ser ut som et resultat av en fyrig slåsskamp, men skyldes egentlig at forfatteren, på fylla i Paris, stakk hodet sitt gjennom en glassluke som ikke var åpen.

31 år gammel ble han kastet av hesten under bjørnejakt i Wyoming. Dette er uten tvil et av hans mest spektakulære uhell, men det er også et av de som plaget ham mest, etterpå. Skaden var nemlig ikke noe å vise fram, den var først og fremst nevrologisk, og lenge så det ut til å ende med en lammelse i armen.

Fyllekjørte

Hemingways ubeskjedne alkoforbruk var kanskje den største faren for helsa. Det var en trigger for hans mange og langvarige depresjoner.

I 1944 ble han, under temmelig sterk alkopåvirkning, utsatt for en stygg trafikkulykke, med skader i knærne, hjernerystelse og et dypt kutt i hodet. Etter bare fire dager på sykehus, skrev han seg ut for å være med på D-dagen. Noen måneder seinere, i Belgia, fikk han sin neste hjernerystelse, da han måtte kaste seg av motorsykkelen i fart for å slippe unna tyske kuler.

Fra dette punktet gikk det nedover med den store forfatteren: I 1954 styrtet flyet han satt i, og han fikk en skulderforvridning. Han var fornøyd med at skaden ikke var verre, og steg ut av flyet med armen i fatle og med en ginflaske i hånda. Lite visste han hva som ventet.

Neste dag ble han hentet av et redningsfly. Også dette flyet falt ned. Denne gangen ble Hemingway påført «lever-, milt- og nyreruptur, alvorlig hjernrystelse, mulig skallefraktur, døvhet på ett øre og store brannskader på hode, ansikt og armer», skriver Bramnes på et legespråk som man ikke helt kan vite om er tørrvittig eller bare en naturlig del av yrkesstandens måte å uttrykke seg på.

«Nå går jeg hjem,» sa mannen, «og legger meg og sover, til denne dag er over.» Men da han kom til huset, så gråt den stakkars mann, for tenk, at hele huset hvor han bodde sto i brann.»

Hemingways brannskader ble enda alvorligere da han en måned etter de to flykrasjene skulle slokke en brann, og selv ramlet i ilden.

Antallet ganger han skulle ha mistet livet, er- som i eventyr og hos katter- ni. Det tiende sørget han for selv. Med mindre man stoler på den første, seinere reviderte forklaringen fra fru Hemingway- pressemeldingen hun offentliggjorde seint på dødsdagen: «Hr. Hemingway tok ved et uhell livet av seg mens han renset et gevær i morges kl 7.30.»

HVILER UT: Sovende Hemingway 1942.
I SYKESENGA: Ulykkelig kjærlighet til pleiersken.
SÅRET SOLDAT: Italia-fronten, 1. verdenskrig.
MED RIFLE: Forfatteren i felten.
1899-1961: Hemingways livsløp ble preget av forbløffende mange uhell og ulykker.