Den store nedturen

Nord-norske Madrugada har fått glitrende kritikker for debutalbumet «Industrial Silence», og de er kjent for å være et rått liveband. Norgesturneen starter 30. september.

Det er Madrugada hoppende glade for. Vi stålsatte nordmenn liker alt som er nede, og når millenniets siste høstmørke siger inn over landet, er det Madrugada vi vil deppe til. Skal vi tro kritikerne. Maken til opptur!

HØSTENS DEBUTBOMBE har spilt sammen siden de var tenåringer. Men først denne uka tok det av, som det heter, for Madrugada. Med store oppslag i store aviser og seks betatte øyne på terningen i Dagbladet. Madrugada har funnet seg sjæl. Det er nå jobben begynner. Snart, i hvert fall.

Klokka er 10.30, onsdag. Dagbladet ankom et kledelig akademisk kvarter forsinket, bare for å få bekreftet hvorfor man aldri skal legge intervjuavtaler med band til klokka ti om morran.

- Han Sivert sover, og vi får ikke tak i Jon. Han har flytta og vi vet ikke hvor. Hva Jon gjør i fritida er et mysterium for oss, unnskylder Robert S. Burås og Frode Jacobsen.

De er den ene - for øyeblikket bedre - halvparten av Madrugada. Vi får nøye oss med å tyne dem. Gutta kommer tross alt fra Narvik og Stokmarknes og har vært ute i hardt vær før.

ODD ROGER ENOKSEN ER OGSÅ nordlending. Rent bortsett fra det, har ikke Odd Roger Enoksen og Madrugada mer til felles enn at «dæm søng når dæm snakke» og at begge fra tid til annen gløder for den nordnorske kulturmønstringen «Rock mot rus» på Andøya. Det var der Madrugada møttes da de var rundt 17 år, og der har de spilt seg gjennom alle fasene på vei til «Industrial Silence». Første låta de dro, var en coverversjon av «Passenger». Så hadde de en fase med «streit råkkenråll à la Stones». Deretter helte musikken mer mot Godfathers, The Smiths og Stone Roses.

- Det tok oss fire år i Oslo å bli sånn som i dag - mollstemt, smiler gitarist Robert.

Nå er denne mollstemningen sirlig nedfelt på en strålende debut-CD og Madrugada er blitt genierklært. Og de insisterer på å dele all honnør. Bandet er kollektivt geniale. Ikke snakk om at ett hodet stikker seg fram.

- Ikke i vårt tilfelle. Madrugada er summen av fire hjerner som fungerer sammen.

FORELØPIG DENNE MORGENEN er vi altså bare begunstiget med to. Men Madrugada funker på halv maskin også.

- Grunnen til at bandet blir oppfattet som mørkt, er at vi er opptatt av stemninger. Ikke så mye refreng og tjo og hei, forklarer Robert.

- Hva slags stemninger?

- Mange forskjellige stemninger, sier Frode Jacobsen.

- Fra trist til kjempetrist?

Frode Jacobsen ler. Stemninger er vanskelige å forklare. Madrugada er en roadmovie; en krysning av filmene Kaurismäki og bøkene til Jack Kerouac. Et soundtrack for sjelens dyp.

- I Norge blir mørk musikk, sånn som Nick Cave og Leonard Cohen, kjempesvær. Den litt deppa greia ligger vel til den norske folkesjela, tror Frode.

Han og Robert er langt fra deppa etter siste ukes opptur. Ikke Sivert og Jon heller. Sivert er lokalisert og meldt underveis. Jon spiller trommer og det er aldri godt å vite hvor trommiser er.

- Stemmen til Sivert har såpass mye karakter at vi klarer å binde sammen stemningene uansett, sier Frode.

- Så det er derfor han kan tillate seg å komme forseint?

- Neida, han Sivert kom forseint lenge før han begynte å synge, flirer Robert.

DET ER SNART GÅTT EN TIME. Sivert Høyem strener inn døra og han har ikke engang sovet godt.

- Vi har fått litt sånn underskudd på søvn, kan du si. Hadde aldri trodd at det plutselig skulle bli så stor interesse for oss, så vi er litt gira, sier han.

Unge Høyem har en røst til å dåne av. Og det gjør de også, damene altså.

- Det må være en viss dånefaktor i musikken, men vi vil at gutta skal like Madrugada sg. Det er viktig å få med de hardbarka rockerne som kjøper én skive om dagen, sier Frode.

At de hardbarka kritikerne liker Madrugada er hevet over enhver tvil. Avisene sammenligner Sivert med de store stjernene, og det har han ikke så mye imot.

- Det er greit å bli sammenlignet, med jeg liker bedre å høre at bandet er sterkt i seg sjøl. Det kan bli litt vel mange referanser, sier han.

Dårligst liker vokalisten og bli sammenlignet med Chris Isaak. Leonard Cohen er litt bedre. At noen sier han minner om John Lennon skjønner han ingenting av, men referansen til Nick Cave er opplagt. Det største komplimentet er likevel å bli sammenlignet med Jeff Buckely.

- Vi har brukt år på å forklare andre stemningen i musikken vår. Det handler mer om at vi har funnet en stemning i bandet, sier Robert.

Den beryktede champagne-til-frokost-stemninga.

MADRUGADA: Fra venstre Robert S. Burds (gitar), Sivert Høyem (vokal), Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen (trommer).