Den store norske målforskjellen

Nordmenn er alene om den store gleden å bruke det norske språket i hverdag og til fest.

JA, VI ELSKER dette språket! Nordmenns skrift og tale er så rik på klang, så uendelig mettet av mening! Bare hør: Furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Tenk at slike setninger lar seg formulere, ja sågar lar seg synge med glatt ansikt og svulmende bryst!

Vi er alene om denne gleden. Mesteparten av jordas folk bor som kjent i Utlandet, tror 17. mai er en hverdag, og snakker mer eller mindre kaudervelsk. De kan ikke noe for det. Ingen har valgt sitt morsmål. Vi som er norske, bør følgelig prise vårt hell, pleie vår språkarv, og hedre vår far og mor som lærte oss de første ord. Våre tanker går også til lærerne som innpodet oss riktige stavemåter, dikterne som blåste liv i de døde gloser, knippet av veltalende folkeopplysere i radio og televisjon, samt alle landets samvittighetsfulle språkrøktere som hver på sitt vis har bidratt til å dyrke fram Verdens Beste Morsmål.

BULLSHIT. Norsk er kantete, upoetisk og billedfattig. Det får svensk til å lyde fransk, og fransk til å lyde som elskov. Norsk passer til én ting: å kalle en spade for en spade. Det er et spadespråk. Ubrukelig for alle som trenger en pinsett, en vev, eller en harpe. Hva skal man med talegaver hvis det nasjonalt gitte ordforrådet likner en verbal veikro? Eskimoene har førti ord for snø. Nordmenn, som er født med ski på beina, som har brukt dem til å oppdage all verdens poler og vinne samtlige medaljer i alle vinterolympiader; nasjonen som ikke bare har oppfostret Nansen og Dæhlie, men også Ibsen og Munch, og følgelig burde ha de beste forutsetninger for å forene natur og kultur i en høyere, velartikulert enhet, vi har - ordet «snø». Det er alt. Snø, snø, og atter snø. Det er en nasjonal fallitterklæring. Vi eier ikke fantasi.

I stedet for vokabular har vi dialekter. Her finnes ingen grenser for nyanser, heller ikke for måter å uttale ordet «snø». Mange av tungemålene er så eksentriske at de ikke lar seg oversette av folk som bor i nabobygda, langt mindre av landsmenn oppvokst i sentrale strøk. De lyder som velbegrunnede søknader om løsrivelse fra kongeriket, men i stedet for å løsrive hodene på kjetterne, gir sentralmakten oppmuntrende ros til alle som bidrar til variasjonsbredden. «Hald på dialekta,» sier Hans Majestet Kong Harald V i et intervju med nynorskbladet Norsk Tidend.

HALD PÅ DIALEKTA, og du skal leve lenge i landet, og få fast arbeid i allmennkringkastingen. Snakker du riktig rart, blir du satt til å melde det hele befolkningen er opptatt av: været. Mange menneskeliv har gått tapt fordi fjell- og sjøfolk ikke oppfattet at meteorologens eiendommelige ordgrøt betydde storm med orkans styrke.

En nasjon opptatt av sitt eget beste ville ha bygd en skriftens riksvei gjennom villniset av språkvarianter. Men nei. Her til lands fører alle veier til distriktene. Vi elsker stier, tråkk, krokveier og sidegater. Nordmenn er et folk av ubevisste surrealister, og har derfor opphøyd to bortimot like skriftspråk til offisielle målformer. Sidemålet holder seg som kjent med en alternativ versjon av navnet på selve nasjonen - framkommet ved rokering av de to siste bokstavene. Et artig påfunn. Forestill deg noe tilsvarende i våre naboland: Heia Sverieg! Danmakr - vårt fædreland!

Normal norsk finnes ikke. Vi har jamstilte former som kan brukes både på bokmål og nynorsk (blant annet «snø»), samt likestilte hovedformer pluss sideformer innenfor hvert målform! Denne offisielle blandingen av ensretting og valgfrihet motarbeides så av Riksmålsforbundet, som utgir landets største ordbok i seks bind, og Noregs Mållag, som igjen motarbeides av høgnorsk-folket, forkjemperne for rettskrivingen av 1917! Til å motarbeide alle disse fraksjonene har vi så Landslaget for Språklig Samling, en sekt blant andre. Alt dette kommer på toppen av tusen dialekter som alle tror de representerer det norskeste av det norske. Og da har vi ikke engang nevnt samisk.

SPRÅKKAOSET illustrerer hvorfor tanken på borgerkrig i Norge er en vits. Vi har det for godt. Derfor strides vi om ord - nesten like ord. Målstriden er språkets nabokrangel. Den handler om filleting, varer i generasjoner, har et utspring ingen lenger husker, og utkjempes med samme glød som motstandskampen under krigen.

Men kanskje har vår store, språkpolitiske ståhei om (nesten) ingenting nettopp noe med invasjonsfaren å gjøre? Den forvirrer utlendingene, og effektuerer innvandringsstoppen. Den advarer omverdenen om at nordmenn er gale, slik at ikke fremmedfolk finner på å flytte hit, med alt det medfører av utgifter og problemer.