Den store OL-bløffen

Det er ikke nok å si nei til OL i Oslo. Hele det oppblåste OL-konseptet har spilt fallitt.

RISIKOSPORT:  President i Norges Idrettsforbund, Børre Rognlien, mener at Oslo-folk bør lære seg regning og at folkeavstemninger om OL er risikosport. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet.
RISIKOSPORT: President i Norges Idrettsforbund, Børre Rognlien, mener at Oslo-folk bør lære seg regning og at folkeavstemninger om OL er risikosport. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet.Vis mer
Kommentar

NÅR OSLOS VELGERE går til urnene 8. og 9. september, skal de ikke bare velge et nytt storting. De skal også gi råd til politikerne når det gjelder et mulig vinter-OL i Oslo i 2022. Ei drøy uke før valget er det ikke mye entusiasme å spore. Ledende politikere har skjønt hvor vinden blåser, og gjemmer seg i gresset. De som står fram på torget og vitterlig sier ja, virker resignerte. Som om dette er en kontorjobb det haster å bli ferdig med. Bakgrunnen er selvsagt at det ikke er noen stor entusiasme i folket for OL i Oslo. Bare drøyt en tredel av velgerne - både i Oslo og nasjonalt - sier ja, ifølge de ferskeste meningsmålingene. 57 prosent av Oslos innbyggere sier nei. I resten av landet er også nei-folket i flertall.

IDRETTSPRESIDENT Børre Rognlien, som i en årrekke var politiker for Høyre i hovedstaden, sier til VG at folk i Oslo ikke skjønner sitt eget beste. Han mener det var en feil av Oslos politikere å overlate spørsmålet til en folkeavstemning. Rognlien kjenner ikke til en eneste folkeavstemning i verden som har gitt ja-flertall for et OL. Det er en risikosport, sier idrettspresidenten med en slags faglig tyngde. Som også mener at Oslo-folk ikke kan regne. De forstår ikke at Oslo bare skal bruke tre milliarder, men få 30 milliarder tilbake fra staten. Nei-folket bør ta mattepensum for 4. klasse om igjen, fnyser norsk idretts øverste leder.

DET FINNES EN alternativ forklaring på Oslofolks skepsis: de er bedre til å regne enn president Børre. De skjønner at de 30 milliardene ikke er en gave fra himmelen, men at også dette beløpet skal finansieres og garanteres av skattebetalerne. Kan hende er en del heller ikke så imponert over det OL-regnskapet Oslo har lagt fram. F.eks. punktet der det påstås at OL i Oslo vil føre til en bedring i folkehelsen som vil utgjøre en verdi på 4.9 milliarder kroner. Den påstanden er ikke bare luftig. Den beveger seg et sted på himmelen der det ikke er noe luft i det hele tatt.

HER ER VI MULIGENS ved kjernen i den folkelige skepsisen. Forkjemperne for OL har ikke gitt en ærlig og troverdig forklaring på hvorfor dette gigantarrangementet er noe hovedstaden bør prioritere foran andre oppgaver. Riktignok er planene kamuflert som byutvikling, men det ser folk tvers igjennom. Alle Oslo-folk forstår at byen deres står overfor gigantiske oppgaver når det gjelder utvikling, modernisering og ny infrastruktur. Mange skjønner også at et OL med en prislapp på rundt 35 milliarder kroner ikke er det naturlige grepet for å løse oppgavene. Rundt om i landet lurer folk dessuten på hvorfor det bare er Oslos innbyggere, som gjennom en folkeavstemning, får innflytelse på et tiltak som til slutt må betales av alle. Samlet trer et mønster fram: OL-kampanjen mangler folkelig forankring. Den er skapt av idrettsledere, næringslivstopper og politikere som elsker å sole seg på VIP-podiene i glansen fra store idrettsfester.

I TILLEGG KOMMER at selve den olympiske idé er knust, tørket og pulverisert, og deretter spredt som et tynt lag på utsida av en kommersiell og politisk maskin. Oligarkene i Den internasjonale olympiske komité (IOC), får frysninger når noen idrettsutøvere sier de vil markere motstand mot Russlands homolovgivning under den kommende vinterolympiaden i Sotsji. Det gjelder også vår hjemlige OL-oligark, Gerhard Heiberg. Homoprotest er i strid med den olympiske idé, sier han. Å arrangere OL-fester som får de autoritære regimene i Kina og Russland til å stråle, er derimot helt upolitisk. Her går det en direkte linje fra Adolf Hitlers OL i Berlin i 1936.

MAKTHAVERE AV ALLE slag, også de som er demokratisk valgt, elsker å bli forbundet med store folkelige fester der symboler og fellesskap bekrefter eller utvikler nasjonal identitet. Bare se på hvordan toppledere fra alle samfunnsområder flokker seg til de synlige plattformene under store idrettsstevner. Der står de i sine ulveskinnspelser og sportsmoteklær og føler bekreftelse på sine posisjoner og opphøyde idealer. Kanskje kommer kongen også.

DE MÅ GJERNE TA seg en fest. Men det blir for drøyt å sende milliardregningen til folk flest.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn Graff Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.