Den store Oscar

Sterkt fra den unge Peterson med Barney Kessel og Ray Brown.

CD-BOKS: Da Oscar Peterson døde lille julaften i fjor, 82 år gammel, var det samtidig jazzens største publikumsfavoritt som takket av. En nesten 60 år lang internasjonal karriere hadde skaffet den kanadiske kjempen et enormt antall hengivne beundrere lang ut over det ordinære jazzpublikumets rekker, og i enda høyere grad enn en Keith Jarrett, Diana Krall, Sonny Rollins eller Pat Metheny fylte han konsertsalene verden rundt nesten til det siste, selv i redusert utgave etter et hjerneslag i 1993 og to års påfølgende karrierepause. Nesten like skinnende var stjernen hans blant musikerkollegaene, selv om enkelte av dem, i likhet med noen anmeldere, kritiserte ham for å drive med overfladisk teknisk virtuoseri mer enn dyptgripende fortolkningskunst når han gjorde ting med tangentene som lå hinsides omtrent alle andres kapasitet.

PETERSON var en av verdens mest innspilte jazzartister – enkelte hevder den mest innspilte – og dermed også et naturlig objekt for «boksing» både før og etter sin død. Tidlig i år utkom 6 cd-samlingen «The Complete Songbooks» fra United Archives, trioinnspillinger med bassisten Ray Brown og gitaristene Barney Kessel eller Herb Ellis fra perioden 1951-55; nå melder selve gjenutgivelsesmesteren, Mosaic Records, seg med 7 cd-boksen «The Complete Clef/Mercury Studio Recordings of the Oscar Peterson Trio (1951 – 1953)». Innholdet er 127 låter fra Peterson/Kessel/Brown-trioens periode, men med noen besetningsunntak: 10 kutt der trioen utvides til kvartett av trommeslageren Alvin Stoller, samt ni trioopptak der Irving Ashby erstatter Kessel. Som alltid hos Michael Cuscunas Mosaic, er det lagt stor vekt på å restaurere lyden, det være seg fra igjenfunne mastere, privatopptak eller 78-plater, og innspillingsinfo og teksthefteessay (Down Beat/The Wall Street Journals John McDonough) holder sedvanlig høy Mosaic-kvalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN berømte impresarioen Norman Granz var mannen som introduserte den ukjente, 24 år gamle vidunderpianisten i USA for et måpende Carnegie Hall-publikum i 1949. Granz forble Petersons manager og det var gjennom Granz’ stjernespekkede Jazz at the Philharmonic-turneer og Granz’ plateselskaper at Petersons ry vokste. Ikke minst bidro disse trioinnspillingene med Kessel og Brown til det, og selv om det er trioen med Ellis og Brown som er blitt stående som den definitive, står de lysende øyeblikkene i nokså lang kø også i Kessel/Brown-trioens musisering. Likevel er det kanskje de få kvartettinnspillingene som bryter 3-minuttersgrensen og holder det gående i 11–12 minutter som gir det mest fyllestgjørende bildet av Petersons kapasitet som solist, akkompagnatør og improvisator, og det er verdt å huske at dette var ganske banebrytende saker da det ble sluppet løs tidlig på 50-tallet.

PETERSON-FANS som har skaffet seg «The Songbooks»-boksen og nå måtte kjenne suget etter Mosaic-boksen, bør vite at om lag halvparten av «sangbøkene», nærmere bestemt dem som er viet komponistene Cole Porter, Irving Berlin, George Gershwin, Duke Ellington. Jerome Kern, Richard Rodgers og Vincent Youmans, også utgjør omtrent halvparten av Mosaic-boksen. Resten, 66 låter, er enten Peterson-originaler eller standardlåter, framført i den særegne Peterson-stilen der swing- og bopjazz glir sammen i et tonetett spill med rå blues og fjærlett taffelpiano som ytterpunkter. Mest handler det imidlertid om velkjente melodier, aldri mindre enn strøkent framført i ofte overraskende tempi og taktarter, og ikke minst er sangeren Oscar Peterson representert, uten at han vokalt når opp til den stjernen han var ment å overta etter i Jazz at the Philharmonics-konseptet rundt 1950, Nat «King» Cole. Som pianist, derimot, har han knapt sin likemann på denne siden av Art Tatum, og fortsatt skal det godt gjøres å kalle seg jazzpianist uten på ett eller annet tidspunkt å ha lånt øre til den store Oscar som solopianist eller som midtpunkt i sin egen gruppe.