Den store prøven

Som fersk katolikk har man mye å undre seg over.

FOR EN KIRKE jeg har gitt meg hen til, for en teologi! For en vrimmel av helgener, engler og martyrer, hver med sine formler og ritualer! Det kan synes som et livsprosjekt for en nykonvertert å sette seg inn i dette.

FOR BARE Å TA DETTE MED prestene. At de absolutt skal være menn. Og at de skal leve i sølibat. Hva kan meningen være med dette? For en eksprotestant er kirkens og pavens standhaftighet i dette spørsmål noe av en prøvelse. Det katolske nei til kvinnelige eller sågar bare til gifte, mannlige prester, kan jo leses som en primitiv berøringsangst overfor kvinner, på tvers av den rettferd mellom kjønnene vi alle holder som et gode i alle fall siden den franske revolusjon. Kan det være nødvendig?

VEL. JESUS VALGTE SELV bare menn som disipler til sin innerste krets. Det er på disse tolv at kirken bygges som institusjon. Ved å dele ut de hellige sakramenter i ubrutt rekke fra det første århundre og til i dag, har dette presteskap holdt frelsen levende. Dette gir en grunnleggende rasjonalitet til pave Benedikts steile holdning at det ville være helt uakseptabelt for en katolikk å ta imot sakramenter fra en kvinnelig prest. I tillegg kommer andre argumenter, dels praktiske og dels prinsipielle, de siste sprunget ut av den oppfatning som vi dessverre må erkjenne ligger dypt i hele vår kultur _ at seksualitet er noe fundamentalt urent.

KIRKEN HAR GJENNOM tidene satset så mye på sitt eget standpunkt, og bekjempet de som mente noe annet, at å snu ville være et nederlag. For hva med alle dem som har mottatt sakramentene i trygg forvissning om at den apostoliske rekke har stått der hel og ubrutt? Troens fasthet og konsekvens må selvfølgelig ligge Kirken på hjertet. To hundre års likestillingsfeminisme må da vike. Det er et standpunkt som for en protestant med bare fem århundrer på baken, kan synes selsomt, og for en moderne sekulær person likefram latterlig. Men for en katolikk, som daglig beveger seg i tekster og skikker som strekker seg gjennom tre-fire tusen år, gir dette en viss mening. Det evige finnes faktisk; skinner i alle fall mot deg som en mulighet gjennom denne tro.

OG LIKEVEL ER saken ikke så enkel. For ser man nærmere etter, er kirkens egen praksis langt fra så entydig som teorien tilsier. Jeg leser i ærverdige Times Litterary Supplement at en gruppe høyt kompetente kirkehistorikere satser mye av sin forskning på å vise at kvinnelige prester er noe som slett ikke ligger så langt utenfor horisonten som mange tror. Østkirken, altså den gresk-katolske variant, har i sekler hatt kvinnelige djakner, en rolle meget nær prestens. Flere anerkjente katolske teologer arbeider for å bane veien for et skifte også i vest. Dessuten: Kanskje vi om to-tre århundrer tenker helt annerledes om kjønnene enn i dag _ hvis vi i det hele tatt har dem?

PRESTENES SØLIBAT kan vi se i en kortere tidshorisont. Om ikke annet må kanskje Kirken av hensyn til egen rekruttering innstille seg på å tillate ekteskap for sine prester. Sølibatet er en forholdsvis «ny» ordning, innført på 1100-tallet for å sikre en større renhet i rekkene. Mange trodde at en tilbakekalling ville komme under Vatikan-konsilet på 1960-tallet. Siden den gang har konservative vinder blåst opp, og paven har lagt lokk på sølibatspørsmålet – enn så lenge. En snuoperasjon er like fullt tenkelig, kanskje om to-tre paver fra nå. Men igjen – kanskje vi alle tenker annerledes om dette om femti år?

JO, Å VÆRE KATOLIKK er i en viss forstand en prøvelse. En test først og fremst på ens evne til å tenke langsiktig, ja i tusenårs baner, der vi i dagens samfunn ellers er tilfreds med å se livet i et tiårs perspektiv.