Den store romanen

På forfatterlinja i Bø lærer studentene å skrive bøker. I den grad det er mulig å lære sånt.

SIMON STRANGER (26) kremter to ganger og ser seg usikkert rundt i klasserommet. Så begynner han å lese på side 101 i sitt foreløpige livsverk, romanen «Den veven av hendelser vi kaller verden».

Hadde du forstått menneskenes språk , leser Simon, hadde de kunnet fortelle deg at du var en blandingsrase, en bastard, for du ble unnfanget av to gatehunder, på formiddagen i en bakgate, under noe som mest av alt lignet en voldtekt.

Passasjen handler om en hund. Om hvordan den blir født, tatt fra moren sin, havner hos en snill familie, deretter hos en mann som slår den, og om hvordan hunden til slutt klarer å rømme. Stedet er Caracas, Venezuela. Året er 1923.

Du ble født noen måneder senere, i en pappeske noen kvartaler bortenfor, mens nyttårsrakettene smalt over himmelen. Blind var du, de første dagene, levde i en blind verden av lukter, kravlende kropper og varm, søt melk.

Når han kommer til side 105 slutter Simon å lese. Han flytter øynene fra arket til de andre studentene. Det er stille i klasserommet. Helt til en av lærerne, forfatter Torild Wardenær, tar ordet.

NOEN HAR SAGT OM BØ I TELEMARK at det ikke er stort mer enn en rundkjøring. Folk som bor her sier det til og med selv. Og det er for så vidt riktig. Det er denne rundkjøringa, noen spredte husklynger og et tilløp til en handlegate. Noen hundre meter vestover i skogen ligger høyskolen. Det er mulig den er Bøs stolthet, jeg vet ikke, men den er utvilsomt årsaken til at det bor folk fra fjern og nær her, til og med en økonomistudent fra Asia. Dessuten er den velsignet med landets eneste forfatterlinje, mye takket være Eldrid Lunden, poeten og landets eneste professor i skrivekunst, Lunden som akkurat nå sitter på kontoret sitt i tredje etasje, med lesebrillene på nesa og hodet begravet i en bok.

- Talent og vilje, det er de to viktigste egenskapene for å lykkes som forfatter.

Lunden kikker opp fra boka uten å ta av seg lesebrillene. Hun var i sin tid med å starte studiet, det var i 1982, i samarbeid med Den Norske Forfatterforening. Lunden smiler tilfreds når hun tenker på hvor mye det har betydd for norsk samtidslitteratur.

- Da vi startet opp, var skjønnlitteratur det eneste kunstneriske uttrykket i Norge som ikke hadde et utdanningstilbud. Pågangen i ettertid har bevist at vi dekker et behov. I dag tar vi inn 15 studenter i året, men vi har hundrevis av søkere.

- Hvem søker?

- Folk mellom 20 og 30 år med en sammensatt bakgrunn. Mange har tatt fag som litteraturvitenskap, filosofi og norsk på universitetet. De utgjør tyngdepunktet, men egentlig er søkermassen utrolig bred. De fleste er uerfarne når det gjelder skriving, men de har gode kunnskaper. Og de har lest mye, av og til imponerende mye, sier Lunden.

Opptakene til studiet baseres på en 15 siders skjønnlitterær tekst som alle søkerne må sende inn. Det er det eneste som vurderes. Og hvis de er så heldige å komme inn, vil sannsynligvis 30 prosent av dem før eller seinere oppleve å få utgitt noe de har skrevet. Det er et veldig høyt tall.

- Men alle blir ikke forfattere, selv om de gjerne vil bli det. Å være forfatter er ensomt og for de aller fleste dårlig betalt. Det er et tøft yrke, sier Lunden.

FØR SIMON STRANGER BEGYNTE Å LESE på side 101 i romanen sin hadde lærerne redegjort for dagens prosedyre. Som ikke skiller seg nevneverdig fra de andre dagene på forfatterlinja: En av studentene legger fram noe vedkommende har skrevet, og så går de gjennom det i plenum, skryter litt og kritiserer litt, og på den måten blir de flinkere, mer presise og mer bevisste skribenter. Ingen vet hvorfor Simon valgte passasjen om hunden. Hunden er nemlig ikke hovedpersonen i Simons bok, den er bare en bifigur som tilfeldigvis støter på bokas hovedperson et stykke ut i handlingen. Kanskje synes Simon at denne passasjen er spesielt vellykket. Eller kanskje det er det han vil finne nærmere ut av.

- Sånn jeg ser det er dette en grei og realistisk tekst, begynner lærer Torild Wardenær.

- Språket glir godt og det får meg til å tenke på Jack London. Men det er noen problemer her med bruken av tid.

Hun kikker bort på Simon.

- Det er litt presens her, litt preteritum og noen ganger antydes det til og med futurum. Det kan du enkelt justere, sier Wardenær.

- Selv om jeg bytter tid, så er det den samme tida for meg, bare forskjeller i intensitet og nærhet i minnet, svarer Simon.

Den andre læreren, Hans Sande, tar ordet. Sande kremter og tar seg god tid før han begynner.

- Jeg har to innvendinger. Den første er språklig, den andre mer hundefaglig. På side 103 skriver du «det ualminnelig voldsomme regnet». For meg er det stivt språk. Det samme gjelder «pelsen blir tung og kald mot kroppen». Er ikke pelsen og kroppen egentlig ett?

Sande tar en kunstpause og fortsetter med det hundefaglige.

- Du skriver «blind var du den første dagen» og det er neppe korrekt. Hunder blir født seende, så vidt jeg vet. Videre skriver du at hunden «lærte seg å gå». Når lærer egentlig en hund å gå? spør Sande retorisk.

- Etter et par dager, svarer en av de andre studentene. Hun har hund selv. Simon ser en tanke nedslått ut. Det kan bli en tøff dag. Nå er det heldigvis lunsj.

SIMON STRANGER HAR ALDRI VÆRT sikker på hva han skal ta seg til her i livet, men han har vært sikker på én ting, og det var at det må bli noe kreativt. Han har vært innom musikk, deretter bildekunst, teater, klesdesign og keramikk. Så begynte Simon å skrive.

- Jeg har skrevet på denne boka i tre år. I begynnelsen gjorde jeg det for adspredelsen skyld, men etter hvert ble jeg ivrigere. Nå vil jeg bare skrive, sier Simon.

Han bor på et knøttlite rom i en ås over Bø sentrum. I den billigste delen av studentbyen, der rommene koster 1500 kroner i måneden. Han har en sofa, et skrivebord, en pc, noen bøker og en flaske tunisisk sprit. Det er alt. Og i skrivebordskuff nummer to fra toppen ligger manuskriptet til «Den veven av hendelser vi kaller verden». Drøyt 200 sider er det blitt. Simon har allerede sendt det til et forlag i Oslo. De er i samtaler.

Gaute Heivoll er den eneste av studentene i årets kull som foreløpig har debutert. Det skjedde tidligere i år med korttekstene «Liten dansende gutt» på Tiden. Men siden 30 prosent før eller siden blir antatt, rent statistisk, betyr det at tre, kanskje fire til fra denne klassen kommer til å debutere som forfatter. Simon håper han er en av dem. Det gjør de tretten andre også.

- Jeg er mer eller mindre ferdig med historien. Nå sitter jeg bare og flikker på språket, sier Simon.

- Kritikken du får av de andre studentene, er det tøft?

- Det kan være slitsomt. Men det var verre i begynnelsen. Jeg er bitt sikrere på min egen stil nå. Og hvis noen kritiserer rytmen i språket mitt hører jeg ikke på dem. Jeg har min egen stil og min egen rytme. Den fungerer for meg, den passer til det jeg ønsker å si.

- Og hva ønsker du å si?

- At verden tilsynelatende er kaotisk og tilfeldig, man at alt egentlig henger sammen, er i sammenheng. Det er det boka mi handler om.

VILLE DEN SLEMME MANNEN DREPT HUNDEN med det slaget han påførte den over ryggen? Ville han det? Det er det store spørsmålet etter lunsj. Lærer Sande mener at hunden sannsynligvis ville strøket med der og da, og siden Simon, som er tekstens forfatter, har valgt å la den overleve kan han muligens kritiseres for manglende realisme. En av jentene sier at hun ville vært mer opptatt av lukt, for det er tross alt å lukte hunder gjør. Andre synes Simon går altfor fort fram, at de som lesere ikke blir riktig kjent med hunden. Lærer Sande lurer på om Simon har lest noe av andre forfattere som har skrevet om dyr.

- Tja, Jack London - for 100 år siden, sier Simon.

Sande nikker bekreftende og nevner Jon Fosse. Han har skrevet godt om hunder. Paul Auster og Per Sivle også.

- Hvorfor har den slemme mannen i det hele tatt en hund hvis han ikke liker den? lurer en av studentene.

- Fordi han bruker den som vakthund, svarer Simon.

- Men siden den blir så dårlig behandlet, ville ikke hunden blitt totalt mannevond?

- Sannsynligvis, svarer lærer Sande.

- Dessuten ville den blitt asosial.

Simon har et oppgitt uttrykk i ansiktet. Men han sier ingenting, ikke foreløpig. En jente mener at det er for mange repetisjoner i teksten, at de samme ordene går igjen for ofte. Gaute Heivoll, han som allerede har debutert, forsvarer Simon. Gaute mener at det er for drøyt å kutte ut et ord bare fordi det ordet står et annet sted også.

- Dette er jo Simons måte å skrive på, sier Gaute.

- Men det hadde vært artig om du hadde skrevet «jeg» istedenfor «du». At du rett og slett hadde vært hunden.

Simon mumler noe om at det er bevisst. At han har villet gjøre det sånn. Ingen av lærerne synes det funker noe særlig. At han kanskje burde gå hjem til den lille hybelen og justere et par ting. At det vil gjøre teksten bedre.

Da åpner Simon endelig munnen.

- Men det er sånn jeg skriver, sier han.

- Så det driter jeg i.

PORTRETT AV KUNSTNERNE SOM UNGE STUDENTER: Skal man bli en god forfatter, må man holde orden på ordene. Plassere dem i rekkefølger som skaper mening og stemning hos leseren. Og kanskje finne opp noen helt nye. Her er årets kull ved forfatterlinja i Bø og deres favorittord: «Fia» - Nicolai Houm, «Lev vel» - Christine K. Hansen, «send mer penger!» - Arild Rossebø, «sammenheng» - Simon Stranger, «er» - Berit Hole, «sommer» - Charlotte Bråten, «flanelograf» - Sigmund Løvåsen, «sic» - Gaute Heivoll, «mormor» - Ingvild Bjerkeland, «soldugg» - Iren Larsen, «halvsant» - Frøydis Jørve, «heller TV» - Thomas Winje Øijord, «majonesel» - Magnus G. Nielsen og «i» - Mari Sandnes.
<B>SKRIVETRENING: - Å løfte seg selv etter håret er umulig. Det er deler av det jeg skriver også, sier Simon Stranger (26). En av 15 studenter som nettopp har avsluttet et år ved forfatterlinja på Høyskolen i Bø i Telemark.