Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Den store skjelven

Det er indre uro og angst både i Venstre, KrF og Arbeiderpartiet. Disse partiene er i en historisk identitetskrise, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Venstre rystes av indre misnøye etter at partiet valgte å bli garantist for ytre høyre i norsk politikk. Regjeringsdeltakelsen med Fremskrittspartiet har fått tillitsvalgte over hele landet til å melde seg ut. Den foreløpige opptellingen viser at over 300 venstrefolk har takket for seg. Partiledelsen trøster seg med at det har kommet noen flere innmeldelser, men dette kan ikke dekke over stor indre uro. Blant de utmeldte er en rekke lokalpolitikere og andre tillitsvalgte. Mange av dem føler seg lurt av partiledelsen når det gjelder samarbeidet med FrP. Flere har dessuten pekt på at den indre strukturen i Venstre er i endring mot et rendyrket urbant parti, mens de tradisjonelle støttepunktene på Vestlandet og i distriktene er svekket. Venstre er blitt mer Frogner enn Fjaler. Samtidig er politikken dreid slik at Venstre i større grad likner på en filial av Høyre.

Også i Kristelig Folkeparti merkes en identitetskrise. Under Knut Arild Hareide fremstår KrF nå som en blyg og forvirret jomfru som ikke klarer å velge mellom beilere fra høyre og venstre. Valget ga KrF en vippeposisjon i Stortinget, men gleden over det stikker ikke dypt. Den som sitter på vippen må vippe, og det innebærer smertefulle grenseoppganger og konfrontasjoner. Det gjør heller ikke saken bedre at flere meningsmålinger noterer KrF under sperregrensen. Det er ingen overdrivelse å hevde at det er KrFs eksistens som styringsparti som nå står på spill. Under partiets landskonferanse tidligere denne måneden var fortvilelsen markant blant de øverste tillitsvalgte. Knut Arild Hareide er under sterkt press for å finne en vei ut av uføret. Det innebærer et valg mellom den blå regjeringen og beileren Jonas Gahr Støre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis KrF ender med å gå inn i regjeringen, vil det være en vaiende fjær i hatten for Erna Solberg som hele tida har hatt storkoalisjonen som mål. Problemet er at regjeringen fort kan bli mer konglomerat enn koalisjon, og at FrP kan føle seg marginalisert. Samtidig vil de to sentrumspartiene V og KrF ha sagt farvel til et politisk samarbeid mot venstre. En historisk mulighet til å øke sentrums strategiske muligheter vil gå tapt.

For Arbeiderpartiet er det kanskje like greit. Støres frieri til Knut Arild Hareide var ikke populært innad i bevegelsen, og det siste partilederen trenger nå er mer intern uro. Arbeiderpartiet er også et sentrumsparti med skjelvetokter, og de går langt dypere enn uroen skapt av Trond Giske og metoo-sakene. Politisk likner Ap mer og mer på et skip som driver for vær og vind, uten noen tydelig retning eller oppdrag. Partiet har gått tomt for folkelige reformer.

Arbeiderpartiet taper også terreng blant de historiske kjernevelgerne. Velgerne fra arbeiderklassen har ikke bare blitt færre, de er også illojale. Paradokset er at Arbeiderpartiets svekkelse langt på vei er dets eget verk. Høyere utdanning og velferdsreformer skulle løfte fram folk til en stolt del av arbeiderklassen, men som sosiologen Andreas Hompland sier det i en kommentar i Dag og Tid: «då dei vart løfta opp og fram, ville dei ikkje lenger vera ein del av massen og kollektivet; dei ville vidare kvar for seg og forma sine eigne liv». Ifølge Hompland kan Ap sin historiske rolle ha vært å endre Norge til et samfunn der velgerne ikke lenger synes de har bruk for Arbeiderpartiet. Da går veien videre til en hedersplass sammen med Venstre på den politiske æreskirkegården.

Det er noen tydelige fellestrekk som ligger bak uroen i V, KrF og Ap. Alle tre er rammet av samfunnsendringer som er vanskelige å forene med den historiske selvforståelsen. Fra å være landets største parti er Venstre splittet og redusert til en nisje som likner sterkt på den liberale delen av Høyre. Et radikalt, liberalt parti er blitt garantist for markedsliberalismen og Siv Jensen. KrFs grunnlag blir stadig svekket av en sterk og pågående sekularisering. Den kristne, alternative infrastrukturen (bedehus, skoler, misjonsforeninger, kirkesamfunn osv.) har redusert betydning, og holdes nå oppe av statlige bevilgninger som KrF avkrever alle politiske samarbeidspartnere. Det likner en salme ved reisens slutt.

Uroen i Venstre, KrF og Ap vitner om en identitetskrise i norsk politikk. På sikt kan en opprydding gi klarere linjer. Men det motsatte er like sannsynlig: En situasjon preget av svekkelse, handlingslammelse, høyredreining og tillitskrise.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook