Den store stillheten

SV-segmentet i norsk offentlighet er undertrykkende og autoritært.

Hvor lenge husker man en debattartikkel i si Dagbladet? Det kommer an på, vil man svare. Det avhenger av tema, av hvem avsender er, om tilsvar kommer inn eller om den eller de som blir omtalt velger en annen taktikk; tie i hjel. De siste synes tidvis å være en kjær strategi for ikke «ufå» på den politiske venstresiden. Her er et eksempel. 28 juni i fjor hadde Dagbladet en debattartikkel med tittel; «Venstreklubben god og snill». Artikkelen var skrevet av forfatteren Mette Hjelmark (MH). MH har skrevet en bok, den heter «Institusjonen», hun gir den en ny sjangerbetegnelse, en faksjon. Den handler, legger debattredaktøren i et lite tillegg til - «om en kvinne som opplever å bli systematisk frosset ut av sjefen i et stort forskningsmiljø». Det dreier seg om MHs egen erfaring fra Institutt for samfunnsforskning og sjefen er en av pilarene i den siste maktutredningen, professor Fredrik Engelstad. MH går til sterkt angrep på det hun beskriver som en kameraderi- og konsensuskultur på venstresiden. Disse har tilranet seg et kulturelt hegemoni. Man skulle tro at representanter på venstresiden ville følt seg kallet til å svare, det er knapt taushet som er deres varemerke, men nå ble det helt, helt stille. I det samme tidsrom kunne man i nyhetene - det var toppoppslag i NRK - høre og lese at tolv år gamle barn ble overvåket i Norge under den kalde krigen. Årsaken var at de tilhørte NKP og skulle på pionerleir til arbeiderparadiset DDR. Vi gremmes over å høre det, og opp spratt selvsagt en representant for venstresiden, SVs Aagot Valle og krevde oppreisning. Ikke helt uberettiget spør man meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN DET VALLE ikke kvekket et ord om, var at ingen norsk myndighet nektet dem å reise, ingen nektet dem å komme tilbake. Ikke et ord ble nevnt om DDR, politistaten fremfor noen, hvor de eneste som fikk reise ut var pensjonister mot at de frasa seg sin pensjon, hvor mennesker med reisetrang ellers ble skutt på flukt mot en mur. Det var denne orden pionerene skulle oppdras til, det var dette system flere i SV-segmentet valgte fremfor demokratiet i vest. Et lite innlegg fra min side som påpekte dette, ble selvsagt ikke besvart. For det er poenget, venstresiden drar gardinen ned når man minner dem på hva de har støttet. Det er lett for dem å gjøre det. I våre medier, i våre forlag, på våre universitet, ikke minst i vår skole sitter de tett, de utgjør et meningsdannede nomenklatura, de ser til at man ikke tråkker dem for nær. I Norge er vi derfor i den situasjon at vi aldri har fått tatt det helt nødvendige oppgjør med dette rettenkende vokterråd, motsatt hva man har gjort i Danmark og Sverige.I dansken Mikkel Plums utmerkede bok «Bombardèr Hovedkvarteret» (København 1998) står det: «.. det er verd å bemerke, at samtlige sosialistiske regimer og bevegelser i hele verden hadde sine advokater også her i landet. Og alle vi som trodde, at det i Sovjetunionen, Kina eller Albania; Angola eller Cuba og Nicaragua var en utvikling i gang (...) som et alternativ til andre samfunnsmodeller (...) vi står i dag avkledd og avslørt, hver og en uten unntagelse».(Min overs). Ser vi noen, særlig i SV-segmentet som har fremmet denne åpenhet? Neida. Hvorfor? Her er et langt mer utfyllende svar, det kommer fra Sverige, det er ført i pennen av den tidligere visestatsminister og leder i Folkepartiet Per Ahlmark, som har skrevet flere utmerkede bøker (selvsagt ikke oversatt til norsk) om venstresidens svik mot demokratiet særlig under den kalde krigen. «Store deler av de grupper som bar 68-bevegelsen, lever nå ganske så beskyttet og befinner seg i massemedier, administrasjoner, i visse partier, i atskillige yrker og læreranstalter, ikke minst på universitetene. Der kan de fremme uttynnede versjoner av sine gamle anskuelser eller i det minste hindre oppgjør med det som er passert». Just presis.

MEN MAN HAR greid å trenge gjennom i våre naboland. Hvorfor ikke i Norge? Helt sant er det ikke at vi har vært uten oppgjør. Det har vært ett mot den mest ekstreme venstresiden, AKP-segmentet, takket være nasjonens fremste anti-totalitære, professor Bernt Hagtvet. Men det mest problematiske med dette oppgjøret og med ML-rørsla er som forfatter og reiseguru Jens A. Riisnæs påpeker i «Samtiden» nr 4 2003, at ML-bevegelsen i Norge har fungert som en lynavleder og kamuflasjenett for det langt viktigere SF/SV-segmentet. Det er en lang liste av støtte og sympatierklæringer til ulike kommunisdiktaturer som er kommet fra SV-segmentet gjennom årene. Hvem husker f. eks Berge Furres, han som nå sitter i Nobelkomiteen, varme omtanke for DDR? En gang uttalte han til «Die Weltbühne» at «en sammenligning mellom metodene i DDR og de vestlige land trolig ville falle ut til østtyskernes fordel». Det er så man må gni seg i øynene, de er uttalt av en mann som har vært professor i historie, nå i religion, snakket han i tunger den gangen? Er vurderingene like glassklare ved fredsutdelinger? Og hvem minnes Stein Ørnhøis varme for Nord-Korea? Hva kunne ikke Erik Solheim si da han ble minister? Han var blitt politisk vekket til kamp for et fritt Vietnam. Hans «frihetskjempere» vant, det gikk som det måtte når kommunist stod foran fri, det ble ingen frihet, det ble et beinhardt diktatur. Da tiet Solheim og hans parti.Om djevelskapen i mange venstrediktaturer finnes mye litteratur ute, men svært lite er oversatt til norsk. Forundrer det noen i et land hvor to av våre største forlag har gamle AKP-ere i sjefsstolen, hvor en Pål Steigan kunne blir leksikonsredaktør og en Sigurd Allern er professor i kritisk journalistikk?

DET LIGGER et tungt lokk over sentrale tema i dette landet. Mette Hjelmark har vært modig nok til å løfte på dette i håp om å lufte ut, gjøre kjent. Hun har påvist en bevisst dobbelhet i venstresidens atferd. I det ytre fremstår de som liberale, velmenende, indremisjonslik og vel så det i sin tro på at de er godheten. De hevder viktighet av å være kritisk. Men stiller man seg kritisk til dem, godtar man ikke deres påstander blir de fornærmet. De er ikke liberale, de er autoritære, en del av dem totalitære. De søker å skjule sin faste støtte til regimer og en ideologi som har vært den blodigste noen sinne, de fryser ut dem som opponerer, de tier i hjel, de sitter på meningsdanningspostene i landet og sensurerer hva vi andre skal få vite om hva de har støttet. Mette Hjelmark har bidradd til at vi kan begynne å åpne vinduene, lufte ut og få bort den tunge SV-segmentklamme hånden som er langt mer undertrykkende enn den klamme Kåre Kristiansen la på Hanna Kvannmos skulder.