Den store tankeløsheten

I forakten for det menneskerettsbundne demokratiet forenes det ytterste høyre og det ytterste venstre. Dette felles møtepunkt har vært det 20. århundrets tragedie.

EGEN MENTALITET: «Vi har å gjøre med en hel mentalitet med røtter tilbake til Oktoberstatskuppet i Russland i 1917. Denne mentale positur kan belyses gjennom tre toneangivende personer i vårt umiddelbare debattlandskap: Jan Myrdal, Eric Hobsbawm og Johan Galtung», skriver Bernt Hagtvet, som har redigert antologien «Venstreekstremisme» sammen med Nik Brandal og Øystein Sørensen. Alle foto: NTB Scanpix
EGEN MENTALITET: «Vi har å gjøre med en hel mentalitet med røtter tilbake til Oktoberstatskuppet i Russland i 1917. Denne mentale positur kan belyses gjennom tre toneangivende personer i vårt umiddelbare debattlandskap: Jan Myrdal, Eric Hobsbawm og Johan Galtung», skriver Bernt Hagtvet, som har redigert antologien «Venstreekstremisme» sammen med Nik Brandal og Øystein Sørensen. Alle foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

Svenskene har et ord: «tokhögern». Det er betegnelsen på den ekstremliberalistiske tenketanken Timbro med omland. Mot dem blir Civita en vennlig skogstur.

Svenskene har også et annet ord: «skrotvenstre». Det er betegnelsen på den illiberale, diktaturvennlige venstresiden, omlandet til venstre for SV. De som reiser til tyrannstater og hilser sleskt på massemordere. De som hevder de står for et «dypere» demokrati og vil ha ettpartistyre i folkets navn her hjemme. De som ikke er fremmede for bruk av vold dersom volden tjener den rette doktrinen. De frelsesvisse totalitære. De som betrakter det menneskerettsbundne og forfatningsfunderte demokratiet som en håndlanger for kapitalismen, nazistyre og liberalt demokrati utelukkende som forskjellige former for «borgerlig herredømme». De som forakter demokratiske rettstatsinstitusjoner og -friheter som hule blendverk over status quo. Dekke for skjulte maktinteresser.

Vi har å gjøre med en hel mentalitet med røtter tilbake til Oktoberstatskuppet i Russland i 1917. Denne mentale positur kan belyses gjennom tre toneangivende personer i vårt umiddelbare debattlandskap: Jan Myrdal, Eric Hobsbawm og Johan Galtung.

Jan Myrdal er den arketypiske venstreekstremist. Han er mannen som i 1978 var på delegasjonsreise til Demokratisk Kambodsja, som han kalte landet. Han er mannen som intet så og intet hørte. Og som den dag i dag sier det samme og mener landet ville vært i bedre stand i dag om Røde Khmer hadde fått fullført sitt verk (drept flere med briller?). Om han i det hele tatt enser massedrap - om lag 1,8 kambodsjanere ble myrdet under Pol Pots regime fra 1975 til 78 - så skylder han på USAs bombing av landet forut for Khmers maktovertakelse i 1975.

Jan Myrdal eksemplifiserer tre sentrale trekk ved skrotvenstre: den fulle oppslutning om et totalitært statsapparat med tilhørende absolutt tankesystem med ubegrenset rett til å gjøre hva det vil med egen befolkning - så lenge det skjer i den rette doktrinens navn og fortolket av en klikk innenfor et totalitært parti. Og bruken av USA som unnskyldning for en annen moralsk standard for u-landsregimer.

Tankegangen er gjerne den at vi i vest ikke har noen moralsk rett til å kritisere u-landsregimer fordi vi har koloniblod på våre hender. Anti-imperialisme er det filter som legger seg for venstreekstremistenes øyne når de står overfor udåder fra «progressive» regimer. Denne arv av USA-skepsis - ofte med gode grunner - kan også ha bidratt til å få så mange Midtøsten-forskere til å skjønnmale, ja til og med unnskylde de autoritære trekk ved muslimske brorskap og islamismen. Den siste en åpenbar, i alle fall potensielt, totalitær bevegelse. At mange av disse forskerne her hjemme har AKP-bakgrunn, er neppe tilfeldig for de deler grunntrekkene i verdensfortolkningen: lettbent vurdering av demokratiske grunnrettigheter og sympati for disse bevegelsenes, ja anti-imperialistiske innstilling og tilsynelatende folkelige preg.

Av dette har det gjerne historisk fulgt et forsvar for «revolusjonær», rensende vold fra de undertrykte og forakt for «vestlige» menneskerettighetsnormer som hyklerske, kulturbaserte og uttrykk for fordekt kulturimperialisme. Den som vil lese det klassiske uttrykk for denne måten å tenke på, anbefales Jean-Paul Sartres forord til Frantz Fanons «Jordens fordømte» fra 1961. Sartre mener Vesten ikke har noen rett til å kreve respekt for menneskerettslige normer i u-land fordi Europa i århundrer har brukt sine «såkalte åndelige framstøt som påskudd til å kvele praktisk talt hele menneskeheten». Han fikk svar fra den nigerianske nobelprisvinneren Woye Soinka som spurte om ikke afrikanere også fortjente frie valg og forbud mot tortur.

I sine bøker om Kina og Kambodsja viser Jan Myrdal de samme holdninger som Sartre. Her står Jan Myrdal for en mentalitet som ikke skiller seg nevneverdig fra Hitlers brennemerking av og drap på Europas jøder og Stalins drepende kampanjer mot kulaker og ukrainske nasjonalister i 1930-åra: gruppefordømmelse og umenneskeliggjøring. Mao Zedongs ansvar for omkring 45 millioners liv under Det store spranget fra 1958 til 1961, etterfulgt av Kulturrevolusjonen i 1966, er ledd i samme mentalitet: Målet helliger midlene. Ubegrenset.

Vi har å gjøre med en dyptgående ideologisk basert moralsk kulde og en skånselløs mål-middel-logikk som bunner i et kynisk menneskesyn. Det har det ekstreme venstre og det ekstreme høyre felles. Felles for ytterpunktene er at de arbeider for å fjerne demokratiske verdier, prosedyrer og institusjoner og erstatte dem med et diktatur. Del av samme mentalitet er forakten for menneskerettighetsidealene som klassebestemte og kulturrelative.

Det særmerkede ved de venstreekstreme er at de foregir å ville skape er rettferdig, varmt og fornuftsbasert samfunn uten utbytting (i økologisk balanse?). Men de vil bruke de mest retthaverske og bestialske metoder for å nå målet. Her foreligger en motsigelse mellom mål og midler som psykologer har kalt «tankemessig dissonans». Denne kløften kan bare fjernes gjennom en total, ensrettende ideologi som avhumaniserer «de andre» og rettferdiggjør en massiv jesuittermoral. De høyreekstreme vil bruke de samme metoder, men de foregir ikke å skape et rettferdig samfunn men et rasemessig «rent» autokrati uten en gang å foregi at det er en dypere form for demokrati. Ytterpunktene berører likevel hverandre.

Eric Hobsbawm er de norske venstreekstremes åndsfrende i sin moralsk blindhet og selektive historieoppfatning, og i sin primitive instrumentelle psykologi. I 1994 spurte historikeren Michael Ignatieff i BBC Hobsbawm; «Hvis det hadde lyktes å skape det perfekte framtidssamfunnet, ville da et tap av femten, tjue millioner menneskers liv vært verdt det?» Umiddelbart svarte Hobsbawm ja.

Her har vi å gjøre med en villet ideologisk drevet blindhet for ufattelige tragedier. Hobsbawm «nekter å se ondskapen i hvitøyet», sa Tony Judt i sin kommentar. Han har «sovet gjennom terroren og skammen i vår tid». George Orwell kalte denne mentalitet for abstrakt, voldelig politisk korrekthet, en «amoralisme som bare er mulig hvis man er den type person som befinner seg et annet sted når våpenet avfyres. Så mye av venstreorientert tankegang … kommer fra folk som ikke en gang vet at ild er brennhett».

Her likner Hobsbawm de venstreekstreme her hjemme som bagatelliserer ugjerningene utført av venstreregimer i Sovjet, Kina og Kambodsja. Vi kan kalle dette politisk romantikk, en form for forkrøplet idealisme på vegne av et totalomfattende tankesystem som ikke hadde noen form for sperrer mot massemord. Tvert om, gjorde masseudåder mulig.

Hobsbawm sa at for ham var det ikke noe valg da han i 1932 meldte seg inn i det tyske kommunistpartiet. Her ser vi en katastrofal blindflekk. Valget sto ikke den gang mellom to totalitære bevegelser. Det liberale men ufullkomne og truede forfatningssystemet i Weimar-republikken var et klart alternativ, med sosialdemokratiet og det som var igjen av de liberale partier som anførere. Men SPD ble av Stalin brennemerket som «sosialfascister», en katastrofal feilvurdering som lettet veien for Hitler.

Johan Galtung har anbefalt folk å lese klassisk antisemittisk litteratur, de falske Sion Vises Protokoller. Dermed er hans fall som tenker fullbrakt, dobbelt tragisk for en mann som var så inspirerende for så mange så lenge. Dermed er han også blitt et uttrykk for en gammel fordom som også har infisert deler av venstresiden jødehatet. Nå er Galtung også blitt sinnbildet på skrotvenstres tendens til å bruke sammensvergelsesteorier for å forstå verden. Og han «forsto» de kinesiske myndigheters fengsling av nobelprisvinneren Liu Xiaobo og framstod dermed som eksponent for en annen sentral påstand fra skrotvenstre: at det er en motsigelse mellom politiske og sivile menneskerettigheter og de økonomiske og sosiale. Å tenke slik er å gå diktaturers ærend, bortsett fra at dette skillet ikke lar seg opprettholde verken moralsk eller empirisk. Aksen i Galtung tenkning er hans nå etter hvert irrasjonelle og frenetiske USA-hat. Han er skrotvenstres nye herold.

Demokratiet er en ufullstendig styreform. Det pådrar seg ofte intellektuelles forakt. Demokratiet har ikke kunnet hindre enorme inntektsforskjeller, kriser og vulgariteter. Det er uklart om den økologiske krisen lar seg løse innenfor rammen av demokratiet, slik vi ser det nå. Det kan ofte føre til beslutninger av lav kvalitet og stå demagogien nær.

Men dette folkestyret med sin maktdeling og rasjonalitetsforpliktelse er den eneste styreform som lar de som taper bli stående uten å være ydmyket. Demokratiets prinsipielle åpenhet og dets prosedyrer, som skaper legitimitet for vedtakene, representerer frihetsnormer og er en sivilisasjonsgevinst. Det beste politiske system for dem som verdsetter rom for individets moralske autonomi. De som bekjemper det fra høyre eller venstre leker med ilden, får oss til å vippe mot sivilisasjonsfallet. De er ekstremister. Når demokratiet er ufullstendig, er alternativet ikke å avskaffe det og kaste seg hen i de totalitære ideologiers selvoppløsende favn, men å forbedre det. Det bør være alle siviliserte borgeres oppgave. De som vil demokratiet til livs, uansett begrunnelse, representerer den store tankeløsheten.

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap.
Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.