MØTER MOTSTAND: Statsråd Robert Erikssons forslag til endringer i arbeidsmiljøloven samler folk til landsomfattende generalstreik. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
MØTER MOTSTAND: Statsråd Robert Erikssons forslag til endringer i arbeidsmiljøloven samler folk til landsomfattende generalstreik. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Den store tillitsbristen

Dagens generalstreik er et uttrykk for at mye går fryktelig dårlig for den sittende regjeringen. Den satser imidlertid på å gjøre mest mulig ugagn før den blir byttet ut.

Kommentar

Meningsmålingene har helt siden oktober i fjor talt sitt tydelige språk. Velgerne er ikke fornøyd. De har fått en annen politikk enn den de så for seg ved valget. Høyre og Frp har tapt det som i lange perioder var et rent flertall. Deres samarbeidspartier Venstre og KrF har ikke vunnet det Høyre og Frp har tapt. Velgerne som har vendt dem ryggen har nesten alle gått til Ap og Jonas Gahr Støre. I det siste har KrF og Venstre dessuten raslet med sablene. Mange tillitsvalgte på høyt nivå er rasende på justisminister Anders Anundsen for hans utsendelses- og asylsøkerpolitikk.

Regjeringens forslag til statsbudsjett var starten på nedturen. Den viste høyrepartienes sanne ansikt, med skattelettelser for de rikeste og kutt til de svakest stilte. Et vedvarende rabalder om budsjettet er etterfulgt av en langvarig konflikt om arbeidslivspolitikken som har brakt regjeringen på kollisjonskurs med de store arbeidstakerorganisasjonene.

Dagens generalstreik iverksettes av de store hovedsammenslutningene LO, Unio og YS. Det er et virkemiddel som brukes veldig sjelden. I 1998 var det en to timers landsomfattende generalstreik mot sentrumsregjeringens budsjettforslag om å fjerne en feriedag. Den ble gjennomført selv om det raskt ble klart at det ikke ville være flertall for et slikt feriekutt. I 2003 var det trusler om generalstreik. Bondevik II-regjeringens seinere forslag til endringer av arbeidsmiljøloven skulle bli begynnelsen på slutten for den samme regjering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LO kan alltid beskyldes for å ha politiske sidemotiver for sin opphisselse. Men generalstreiken for drøyt 16 år siden hadde oppslutning fra de samme grupper som dagens. Når de største hovedsammenslutningene slutter rekkene snakker vi i dag om 1,5 millioner arbeidstakere. Bare vel halvparten er LO-organisert. Dessuten: Både arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner har skapt trøbbel også når sosialdemokrater har styrt. Det fikk daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen og hans sjef Jens Stoltenberg erfare da de tuklet med sykelønnsordningen i 2006.

Dagens regjering har, til forskjell fra de Bondevik-ledede regjeringer, flertall sammen med sine «samarbeidspartier». Det er all grunn til å tro at regjeringen denne gangen vil trumfe gjennom sine forslag med tilstrekkelig flertall i Stortinget. Om ikke KrF blir med på ferden, vil trolig Venstre sikre lovendringene med Rotevatn-fløyens entusiastiske støtte.

Vel har Robert Eriksson rett i at det ikke finnes noen forskning som viser at de forslag han legger fram vil gi økt andel midlertidige tilsatte. OECD, som LO viser til, har bare studert effekten av tilsvarende endringer i andre land. I tillegg viser LO til Sverige, som har liberalisert adgangen til midlertidige ansettelser. Før endringene lå Sverige og Norge nokså likt i andel midlertidige. Nå har svenskene dobbelt så mange, og dessuten en mye høyere ungdomsledighet enn Norge.

Ingen kan beskylde regjeringen for å mangle mot. Den leverer sine forslag i tråd med signalene i valgkampen og med den politiske plattformen. På bakgrunn av langvarige debatter om både skattelettelser og endringer i arbeidslivets regler skulle man kanskje tro at velgerne lot det skje og velsignet det. Særlig med tanke på at det tross alt drysser ørlite grann skattelettelser til folk flest og at ungdom som står i fare for å bli løsarbeidere en stund, alltid vil være i mindretall. I det minste kunne erfarne pressefolk tro at et flertall av velgerne trodde på regjeringspartienes argumentasjon når de omsider la fram sine bebudede forslag. Men det er lite i de siste måneders meningsmålinger som tyder på det. Velgerflertallet verken tror på regjeringen eller liker politikken den fører. Det er forskjell å være på valgets seirende lag og blir rammet av seierherrens mer eller mindre sviende piskeslag. Da bruker velgerne sitt privilegium og vender sine kjæledegger ryggen. De har gjort sin jobb. De ble kvitt Stoltenberg og hans rødgrønne mannskap. Nå vil de ha Støre og hans mannskap.

Før de politiske prosesser når så langt, kan mye være forandret i Norge. Kommunene kan være større. Arveavgiften er alt historie. Formuesskatten kan være borte. De unge kan i mye større grad måtte pendle mellom kortvarige jobbengasjementer mens de lurer på hvordan de skal få lån til bolig og når de eventuelt skal få barn. Særlig Høyre, som har vært i regjeringer mange ganger, er kjent for å gjøre endringer som er irreversible. De kjenner sin besøkelsestid og handler deretter.