STEREOTYPISK: Italiensk tristesse, men er den tom eller tiltrekkende i den Oscar-nominerte og kritikerbejublede filmen "Den store skjønnheten"?
STEREOTYPISK: Italiensk tristesse, men er den tom eller tiltrekkende i den Oscar-nominerte og kritikerbejublede filmen "Den store skjønnheten"?Vis mer

Den store tomheten

"La grande bellezza" vant Golden Globe og er nominert til Oscar. Men hva ligger gjemt i denne store skjønnheten?

Kommentar

Italiensk film har hatt sine storhetstider. På 50- 60- og 70-tallet regjerte filmskapere som Visconti, Antonioni, Fellini og Pasolini, og prisene drysset ned over Italia, fra Cannes, Berlin og Moskva. Federico Fellini fikk til sammen fem Oscar.

I de seinere tiåra har det vært lite. Filmene som har slått gjennom ute, har vært åpenbare spill på stereotypier, som «Postmannen», eller de tre siste Oscar-vinnerne fra Italia: «Nuovo cinema Paradiso», «Mediterraneo» og «La vita è bella». Tre på 38 år. 15 år siden sist. Jo da, godt lagde, rørende, sterke filmer, men de bekrefter alle akkurat det alle allerede tenker om italienere.

De fleste kritikerne i Norge har ELSKET «Den store skjønnheten». Her i Dagbladet fikk den fem på terningen, og det het at «tristheten er både tom og tiltrekkende». Filmen er veldreid og sødmefylt, montasjen og musikken er doven og innsmigrende. Men figurene som skildres er noen usannsynlige sjablonger. Hovedpersonen skal liksom være en skandaleforfatter som aldri har fått seg til å skrive bok nummer to. Den første var så sterk at han ennå lever på ryet. Og han lever godt, i et høyt sjikt av livsnytelse der hans eneste produktive aktivitet er å lage et fiendtlig intervju med en teit performanceartist for et magasin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke lett å tro på når man vet hvor heseblesende presselivet er i Italia. Heller ikke lett å tro på at en mann som uttaler så platte selvsagtheter med et så fårete blikk kan ha vært skandaleombrust. Eller at han tjener så godt på artikkelen at det holder til tre timers luksusliv på film.

Enda daffere smaker brygget når det sammenliknes med Fellinis «La dolce vita» fra 1960, slik det gjøres i reklamen. Også der handlet det om livslede og en journalist som helst burde skrevet bok. Men der alt hos Fellini er akutt og kritisk, med voldelige filmstjerner og paparazzier, selvmordsforsøk og nedverdigende orgier, og et klimaks der den intellektuelle vennen Steiner tar livet av seg selv og sine to små barn, er begivenhetene hos Sorrentino uten klangbunn, uten dybde, uten ekko. De bare står der.

Det er ikke bare «La dolce vita» Sorrentino har plukket fra. Nesten alt er hentet fra Fellini, fra «Roma», «Intervista», «Klovnene», «8 1/2» og «Giulietta og åndene». Det som ikke er derfra, kommer fra Ettore Scolas «Terrassen», der samtalene likevel er tolv hakk skarpere.Men er det noe problem? At enkelte italienere gremmes over enda en gang å se sin komplekse kultur flatet ut i stereotypier, er vel også etter hvert en klisjé. Og hjemme i Italia jubler de for nominasjonene, akkurat like kåte på å bli «satt på verdenskartet» som vi hjemme i Norge. Det blir nok Oscar.