«Elefantene i klasserommene», var tittelen på et innlegg av Kaare Skagen, professor i pedagogikk ved OsloMet, i Aftenposten 26.april. I innlegget peker Skagen blant annet på at «en situasjon der grupper av elever ikke har faglige forutsetninger, men likevel sendes inn i videregående skoler for å være sammen med elever med faglige forutsetninger, skaper slitsomme og nedbrytende situasjoner både for elever og lærere.»
Skagen viser deretter til et innlegg i Aftenposten av Terje Wold, rektor ved Stovner vgs., fra i fjor sommer, som beskriver følgende situasjon fra sin skole: «Mange elever på Stovner strever med å møte kravene i videregående skole. Enkelte kan ikke hele alfabetet, andre sliter med tallrekken. Over 100 elever som startet på Stovner i høst, har ikke bestått ett eller flere fag fra grunnskolen.» Skagen skriver også om den manglende forståelsen av at elever har både rettigheter og plikter: «Fra skolemyndighetene og skolelederne må det understrekes tydeligere enn i dag at elevrollen har klare forpliktelser for alle som får skoleplass. Store investeringer fra samfunnet og innsats fra lærerne og skoleledere kan ikke møtes med manglende respekt og sabotasje.»
Jeg kunne ikke vært mer enig med Skagen. I Norge har vi en kultur som legger stor vekt på dine rettigheter som innbygger i et samfunn, mens dine plikter overfor det samme samfunnet – som beskytter og ivaretar dine rettigheter – er betydelig mindre vektlagt. Men selv om en holdningsendring, over tid, kan gjøre en del for å endre elevenes syn på sine moralske plikter overfor skolen, må man også tørre å spørre om rettigheter uten tilsvarende fastsatte plikter, skaper visse negative incentiver for elevene.
For det finnes nemlig en enda større elefant i klasserommene enn den Skagen viser til, og det er at man har en rett til videregående opplæring, som ikke er ledsaget av noen plikter eller krav til pre-kvalifisering.
All ungdom, uavhengig av om man har fullført grunnskolen og er faglig kvalifisert til videregående opplæring, har, fra fylte 15 år til og med 24 år, en rett til videregående opplæring. Denne rettigheten gir deg rett til plass på ett av tre utdanningsprogrammer som man oppgir som alternativer når man søker VG1, og to års videre opplæring som bygger på utdanningsprogrammet fra VG1. Denne rettigheten gir deg også rett til omvalg, dersom du ønsker å bytte videregående opplæringsprogram.
Men i motsetning til rett til grunnskole, som ikke bare er en rettighet, men også en juridisk forpliktelse, innebærer retten til videregående opplæring ingen former for juridiske forpliktelser fra verken elevens eller foreldrenes side. Dersom en elev av ulike årsaker ikke møter opp i grunnskolen, enten fordi foreldrene nekter eller eleven selv nekter, kan myndighetene – med loven i hånd – bruke makt for å få eleven tilbake på skolebenken eller pålegge foreldrene å drive tilstrekkelig og forsvarlig hjemmeundervisning.
Grunnskolen er altså, for alle praktiske formål, obligatorisk. Dette i motsetning til retten til videregående opplæring, som gir eleven full frihet til å benytte denne rettigheten når eleven selv vil, mens eleven ikke har noen forpliktelser overfor verken skolen eller samfunnet som ivaretar og betaler for rettigheten.
Riktignok har man nå innført fraværsgrense ved VGS, til store protester fra elevene, men det er fortsatt et spørsmål om rettigheten fremdeles er for sterk. Man kan nemlig spørre om retten til videregående opplæring, som har gode intensjoner og bred partipolitisk oppslutning, senest da Solberg-regjeringen utvidet retten i 2016, også gir noen uheldige incentiver for visse elevgrupper.
Kan det for eksempel tenkes at denne rettigheten, spesielt for elever som sliter faglig på slutten av ungdomskolen, bidrar til å forsterke den negative faglige utviklingen? Kan vissheten om at man som ungdomsskole-elev har en rett til videregående opplæring, uavhengig av om man er tilstrekkelig faglig kvalifisert, redusere motivasjonen til å gjennomføre grunnskolen? Eller ville det bare vært enda mer umotiverende for faglig svake elever ved ungdomskolen, dersom de ikke hadde rett til å gå videre?
Tenkningen i Oslo passer ikke denne landsdelen
Jeg vet ikke svaret på spørsmålene over, men det er på tide å diskutere dem. Videregående skole har nemlig blitt en vidåpen dør, hvor all ungdom har full frihet til å entre døren absolutt når de vil, uansett tidspunkt i løpet av skoledagen og gjennom hele skoleåret, og ofte til store forstyrrelser for både medelever og lærere. For de aller fleste elever fungerer denne ordningen bra. De kommer seg gjennom døren til den andre siden. Men for noen elever, spesielt de med faglig svake forutsetninger fra grunnskolen, kan oppleve å gå rundt og rundt i karuselldøren, år etter år, uten at å komme ut på andre siden, og uten at det finnes noen andre dører å prøve seg på.
Det kan tenkes at en slags skyvedør, som kun er åpen for de som er faglig kvalifisert, for eksempel i form av fullført grunnskole, hadde vært bedre både for de som er og de som ikke er faglig kvalifisert? En forutsetning for dette ville da vært at man hadde et offentlig tilbud for de elevene som ikke var faglig kvalifisert. Et forslag om et 11.skoleår, mellom ungdomskolen og VGS, nylig fremmet av Oslo Høyre og støttet av Elevorganisasjonen, er derfor interessant. Spørsmålet er om dette skoleåret skal være frivillig eller ikke.
Et annet tiltak er å ha et betydelig mer fleksibelt videregående opplæringstilbud, av alle typer former og modeller. Kanskje burde vi hatt karuselldører med ulik hastighet? Det finnes prøveprosjekter som tilbyr studieforberedende VGS på to år i Oslo og i Bergen for de særlig faglige kvalifiserte. Men hva med å tilby studieforberedende på fire eller fem år, hvor man har færre fag ved hver termin, og hvor deler av tilbudet også er ment å tette faglige hull fra grunnskolen? For yrkesfaglige utdanningsprogrammer, er det også behov for betydelig mer fleksibilitet.
Dagens hovedmodell, ofte kalt 2+2, i betydningen to år på skolen og to år som lærling, er alt for rigid. Selv gikk jeg på en såkalt TAF-modell (Teknisk & Allmenne Fag), som innebar yrkesfag og studieforberedende opplæring over fire år, hvor man var lærling et par dager i uken (og i alle skoleferier) og var elev på skolen de resterende dagene i uken. Som ekstra bonus fikk man også «lærling-lønn» fra VG1, også for de dagene man gikk på skolen. Lignende modeller bør prøves ut ved den ordinære yrkesfagretningen. Det bør finnes ordinære tilbud som gjør det mulig å kombinere praksis og teori på alle ulike måter. Enten det er kun praksis, eller undervisning og praksis som kombineres i hver uke, måned eller termin.
Den store elefanten i klasserommet er at man har en rekke elever som egentlig ikke er kvalifisert til eller motivert for å gjennomføre dagens ganske smale og A4-pregede videregående opplæringsmodell. Det må tenkes nytt for å få et mye mer fleksibelt system, som er tilpasset både de faglige sterke, middels og svake elevene, og med mulighet for å pre-kvalifisere elevene på forhånd.
