AUTORITÆRE TREKK: Menneskerettskrisen handler også om angrepene på retten til å ytre seg. Og det kryper nærmere: Både i Tyrkia, Ungarn og Polen er det tydelige autoritære utviklingstrekk, skriver artikkelforfatteren. På bildet er Ungarns statsminister Viktor Orban sammen med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Foto: AFP photo / NTB scanpix
AUTORITÆRE TREKK: Menneskerettskrisen handler også om angrepene på retten til å ytre seg. Og det kryper nærmere: Både i Tyrkia, Ungarn og Polen er det tydelige autoritære utviklingstrekk, skriver artikkelforfatteren. På bildet er Ungarns statsminister Viktor Orban sammen med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Foto: AFP photo / NTB scanpixVis mer

Menneskerettighetene:

Den største krisen

Uten menneskerettighetene har vi ikke noe tilbake.

Meninger

I det året menneskerettighetserklæringen fyller 70, er det bare å slå fast: Amnestys grunnlegger tok feil.

Peter Benenson uttalte at «lyset ikke brenner for oss, men for dem vi ikke har reddet fra fengsel, de torturerte». Men Benenson tok feil, for menneskerettighetene er ikke bare for de andre. Menneskerettighetene er en felles forsikringsordning, et sikkerhetsnett som er til for alle.

Det snakkes ofte om at verden står i tre kriser: Den første er miljøkrisen, med forurensing av hav, land og luft, menneskeskapte klimaendringer og utryddelse av dyr og planter.

Den andre krisen er ulikhetskrisen. De groteske ulikhetene river i stykker samfunn og påfører enkeltmennesker store lidelser. Mens ulikhetsproblematikk tidligere var en ideologisk dragkamp mellom høyre- og venstresiden, er det nå voksende konsensus om denne krisen, langt inn i de vitenskapelige og politiske miljøene. Selv blant de største kapitalistene mener mange at ulikheten er kontraproduktiv, også ut fra rene markedshensyn.

Den tredje er flyktningkrisen. For bare to år siden hadde vi 61 millioner flyktninger i verden. I dag er vi 64 millioner flyktninger og ingenting er gjort med de grunnleggende årsakene til flyktningkrisen.

Men det går en fjerde krise tvers gjennom disse tre: Menneskerettskrisen.

Denne krisen handler for det første om at folk ikke får dekket sine sosiale og økonomiske rettigheter: De mangler mat på bordet, de får ikke gå på skole og har ikke et sykehus å gå til. For det andre handler menneskerettskrisen om angrepene på retten til å ytre seg. Og det kryper nærmere: Både i Tyrkia, Ungarn og Polen er det tydelige autoritære utviklingstrekk.

Sist, men ikke minst, handler denne krisen om tilliten til selve menneskerettighetene. For tilliten utfordres nå fra flere hold. Politisk utfordres menneskerettighetene av at statsledere og populistiske politikere – også i vestlige land – sår tvil om hvorvidt menneskerettsregimet er relevant for vår tid.

I tillegg til de politiske utfordringene, utfordres menneskerettighetene også konseptuelt. Menneskerettsbegrepet utfordres på den ene siden av miljøkrisen, som så til de grader synliggjør at menneskenes liv er tett sammenvevd med naturen. Kan vi da forsvare menneskets særstilling, menneskets unike verd eller menneskerettigheter?

På den andre siden utfordres menneskerettsbegrepet teknologisk, gjennom fremveksten av kunstig intelligens. Hvorfor skal mennesker ha særlige rettigheter når det kanskje fins maskiner med samvittighet, tanker og følelser om noen tiår?

Verdiene frihet, likhet og brorskap gir fortsatt en god utdyping og retning. Verdien frihet ligger til grunn for å insistere på at politiske og sivile rettigheter ikke kan fires på eller kompromisses bort. Ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og rettssikkerhet er grunnleggende for at samfunn skal bli gode å leve i. I altfor mange land kompromisses de bort, ofte med henvisning til at det er nødvendig for økonomisk vekst eller av hensyn til borgeres sikkerhet.

Likhet ligger til grunn for å insistere på at en mer rettferdig fordeling er nødvendig for at det skal være mulig for alle å få mat, hus, skolegang eller arbeid. For mange land løper fra ansvaret for å innfri disse rettighetene og for mange land har i praksis mistet muligheten til det fordi internasjonale handelssystemer og store selskapers skattesystemer hindrer dem i å skaffe landene sine inntekter fra egne ressurser.

Verdien brorskap trenger vi for å kunne insistere på en internasjonal rettsorden, der grenseoverskridende utfordringer som flyktningkrisen og miljøkrisen håndteres i henhold internasjonale avtaler. For mange land skyver ansvaret i disse sakene over på andre land eller senere generasjoner.

Organisasjonene som jobber for menneskerettighetene har noen ganger forsterket bildet av at menneskerettigheter er for de andre: De skeive, de som er på flukt, de som bor i fengsler langt unna.

Da underkommuniserer vi at alle mennesker er sårbare og trenger menneskerettigheter som vår felles forsikring.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook