Den største lille grisen

Søtt og livlig om vennskap mellom og dyr og mennesker.

FILM: Tegnefilmen «Charlottes Web» (1973), om den lille grisen Wilbur som veit han skal bli julestek, men som legger en slagplan sammen med edderkoppen Charlotte, og som redder seg unna, gjorde et kraftig inntrykk på meg da jeg var fem-seks år. Tårer ble trillet og videobånd utslitt.

Filmen var basert på barneboka med samme navn fra 1954, ei bok som har solgt over 40 millioner kopier verden over. Nå kommer historien i ny påkostet spillefilmversjon. Har den tålt tidas tann? Vel, sånn halvveis.

Gary Winick har «stjelt» teknikken fra «Heldiggrisen Babe»(1995), ved å benytte seg av både virkelige og dataanimerte dyr. Resultatet er imponerende og svært troverdig. Historien om den lille grisen, som blir venn med den «stygge» skapningen, edderkoppen, og ved det inspirerer en hel landsby og derfor også redder livet, er fremdeles sjarmerende. Men samtidig er den blitt i overkant snill. Regissøren har fokusert mer på tidsriktig tegnefilm-slapstick, der rotta Templeton både raper og faller, enn emosjoner og læren om livets gang. Den store faren, å ende som ribbe, har også blitt nedtonet, og det samme har Charlottes død. Filmen er med andre ord blitt gjort presentabel i ei tid da barn helst ikke skal klatre i trær, eller leke uten hjelm. Og med det har også noe av moroa og sjelen forsvunnet.