Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Justin Timberlake i Telenor Arena

Den største pop-entertaineren i sin generasjon

Ingen slår Justin Timberlake live – bortsett fra ham selv (og akustikken i Telenor Arena).

KONSERT: På begynnelsen av 00-tallet var Justin Timberlake den eneste hvite artisten som virkelig kunne måle seg i mylderet av «urbane» stjerner som dominerte datidens hitlister.

KONSERT: Justin Timberlake

4 1 6
Hvor:

Telenor Arena

Tilskuere:

Rundt 19.000

«Potensiell terningkast 6-konsert som lider av horribel lyd og enkelte kjipe sett-valg.»
Se alle anmeldelser

Godt hjulpet av superprodusentvennene Chad Hugo, Pharrell Williams og Timbaland, hadde han overlevd boyband-spøkelset, og tatt et overraskende kredibelt steg fra enkel sukkerpop til en både mørk, dansbar og kritikerrost R&B-fusjon.

Resultatet av det videre samarbeidet trenger ingen nærmere gjennomgang. Det er bare å sette på en random Timberlake-låt på dansegulvet og se reaksjonene.

Et eller annet sted ut i det hypersensitive 10-tallet skulle den elskede Memphis-sangeren likevel til slutt motta sitt første skadeskudd.

Etter nærmere 15 år med bunnsolid støtte, ble han brått anklaget for å være en skamløs tyv av afroamerikansk kultur.

SUPER BOWL: Justin Timberlake opptrådte under Super Bowl i år - med norske Mona Berntsen. Video: NTB Scanpix Vis mer Vis mer Vis mer

Intet mer enn en polert kopi, skulle man tro mindre imponerte millenials preget av senere års kulturelle appropriasjons-hysteri.

Kanskje var det også derfor han rullet ut en ny, country-leflende persona på det relativt unisont utskjelte abumet «Man of the Woods». En uventet reise ut i manndommens robuste ødemark, lydsatt av en finurlig kombinasjon av pop, soul, funk og mindre vellykkede hint av americana.

Bånnkarakterene haglet, og starten på superstjernens undergang ble spådd med stor iver blant både kritikerkorps og de som mente Timberlake hadde utnyttet svart musikk i lang nok tid.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

SKANDALE-LYD

Spør du meg, kan begge sider gjerne ta seg en god, gammal bolle. Årets turne er nemlig beviset på at Justins æra langt fra er over.

For jo, når alt kommer til alt, så er det bare én Justin. Den største pop-entertaineren i sin generasjon.

I likhet med skiva åpner også kveldens Telenor Arena-besøk med linjene «Hater’s gonna say it’s fake» , men hvis det er en ting man automatisk måtte hate på, så er det den så til de grader elendige lyden som regelrett brøler mot oss.

Jeg vet jeg har sagt det før, men seriøst...det er og blir en skandale.

Heldigvis er et JT-show mer enn klingende ren lyd, noe han også beviser ved å gå rett inn i sine signatur-synkroniserte danssteg fra første sekund av. En underholdningsmester av den gamle skolen, som fortsatt beveger seg fjærlett bortover scenen.

«Midnight Summer Jam» er lyden igjen imponerende dårlig. Utrolig irriterende når man vil opplevene låtene i all sin prakt. Til tider blir man sittende å gjette hva man får servert, noe som selvsagt er enklere når katalogens mer innarbeidede spor inntar settingen.

«LoveStoned» er kjent og kjær, mens det er «Sexy Back» som for alvor setter konserten i første høygir.

MIDTVEIS EKSTASE


Denne berg-og-dal-banen mellom gammelt gull og nyere «sølv» vil komme til å prege resten av kvelden på godt og vondt.

Sistnevnte oppleves allerede kort etter at granskauen bokstavelig talt har blitt trykket ned i hodene våre med «Man of the Woods» og «Higher Higher» – showets første dølle øyeblikk til tross for sin oppløftende tittel.

Godlåta «Senorita» – med hovedpersonen selv på Rhodes-orgelet – kan med andre ord ikke komme raskere, og setter startskuddet for en serie med høydepunkt som glir gjennom «Suit & Tie part 1», Timberlakes nå velkjente mikrofondans, MPC-lek, «My Love» og «Cry Me a River».

Når «Mirrors» treffer oss med all sin gåsehudfremkallende makt, befinner vi oss i den hule hånden til verdens beste popartist. Og egentlig kunne kvelden bare ha endt her. Likevel er det fortsatt mye igjen av det to timer lange settet

Etter å ha spurt om vi har hatt en bra sommer (han skulle bare ha visst) og tatt en skål med publikum, aner jeg en viss personlig skepsis når pophelten spenner på seg kassegitaren.

Live-versjonen av «Drink You Away» fra 2013 viser derimot at musikeren JT er atskillig mer enn kun en midtlivskrise.

Hvorvidt leirbål-seansen midtveis i konserten er vellykket, er en annen sak. Det er definitivt en kul måte å introdusere hans dyktige sangere, men blir noe i drøyeste laget. Cover-versjonen av John Denvers «Thank God I'm a Country Boy» er fantastisk, mens Beatles-klassikeren «Come Together» blir regelrett slaktet av oversynging.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

KJEPPER I EGNE HJUL


Herfra klarer man heller aldri helt å hente inn toppstemningen som endte med episke «Mirrors». Både «What Goes Around... Comes Around» og den Chris Stapleton-gjestede singelen «Say Something» holder koken, mens «Montana» blir et merkelig innhopp. Det ser det også nesten ut som om Timberlake forstår selv der oppe.

Det disco-sløve «Man of the Woods»-sporet setter dessverre kjepper i hjula for «Summer Love» og «Rock Your Body» – som en angreverdig overgang enhver DJ hadde irritert seg over resten av uken.

Spesielt sistnevntes überfengende magi hadde fortjent større fokus, og da særlig med tanke på at den i tillegg må dele plass med «Man of the Woods» sitt utvilsomt kjipeste bidrag, «Supplies».

Ikke akkurat nummeret man forventer å høre helt på tampen av en konsert som avrundes med Timberlake-klassikeren «Like I Love You» og radiofavoritten «Can’t Stop the Feeling».

Med tragikomisk begredelig lyd og en noe småskitzo setliste, trumfer ikke kveldens konsert tidligere Oslo-besøk fra Justin Timberlake. Likevel dytter ikke disse faktorene 37-åringen ned fra poptronen, hvor han fortsatt sitter trygt og stødig. Kassegitar eller ei.