DYSTERT: I dag er det 72 år siden 572 norske jøder ble deportert. Bildet er fra markeringen av Holocaust-dagen ved Minnesmerket på Akershuskaia. Foto: Anette Karlsen / NTB Scanpix
DYSTERT: I dag er det 72 år siden 572 norske jøder ble deportert. Bildet er fra markeringen av Holocaust-dagen ved Minnesmerket på Akershuskaia. Foto: Anette Karlsen / NTB ScanpixVis mer

Den største forbrytelsen

På en helt spesiell måte angår Utøya oss i det jødiske miljøet, helt enkelt fordi hendelsen rører ved noen strenger i oss som minner om noe vi har opplevd før, nemlig 26/11, 1942.

Meninger

Marte Michelet har skrevet en kritikerrost og prisvinnende bok om det norske Holocaust, med tittelen «Den største forbrytelsen». Med et presist språk forankret i fakta men også antagelser, bygger hun en sterk fortelling basert på skjebnen til den jødiske familien Braude, den norske nazisten Stian Bech jr. og tyske Wilhelm Wagner.

Lørdag 22/11 gikk årets Studiesabbat av stabelen i Det Mosaiske Trossamfunn. Michelet foreleste om og fra boken for en fullsatt sal. Det var så stille at lyden av en fallende knappenål kunne høres. Her kom en ung kvinne fra den politiske venstresiden, uten tilknytning til det jødiske miljøet og uten noen annen agenda enn å sette ord på det vi har visst og følt i mer enn 70 år, nemlig at det norske Holocaust er den største forbrytelsen.

Men Michelet har kanskje likevel en agenda. Som det er kommet frem i media hadde hun helt spesielle erfaringer fra 22. juli og Utøya. Ikke bare var hun oppført som Behring Breiviks hatobjekt. Mannen hennes befant seg på Utøya og hun var selv gravid i syvende måned. Michelet har egen erfaring med å stå nær en massakre. En massakre som Jens Stoltenberg omtalte som den verste i norsk historie siden 9. april 1940, og glemte i forbifarten 26/11-1942.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utøya rammet noen sterkere enn andre, men hele det norske samfunnet ble berørt. På en helt spesiell måte angår Utøya oss i det jødiske miljøet, helt enkelt fordi hendelsen rører ved noen strenger i oss som minner om noe vi har opplevd før, nemlig 26/11, 1942. Datoen da 572 norske jøder i alle aldre ble fraktet med skipet Donau til gasskamrene i Auschwitz.

I til sammen fire deportasjoner ble mellom 35-40 prosent av jødene i Norge deportert. I Vest-Europa var det kun Nederland som deporterte en større andel av sine jøder. Totalt ble 772 jøder arrestert av norsk Statspoliti, hjulpet av det ordinære politikorpset. 772 er et tall som tilsvarer ti-ganger Utøya. Likevel ble det norske Holocaust under krigsoppgjøret definert som en forbrytelse begått av tyskerne overfor jødene, og som derfor egentlig ikke angikk Norge og gode nordmenn.

For de få som overlevde leirene eller som kom hjem fra eksiltilværelse i Sverige fantes det ingen tilbud om krisepsykiatri eller diagnoser som posttraumatisk stressyndrom. De skadeskutte levde sine liv i taushet.

I dag er det få gjenlevende som kan fortelle om sine erfaringer, men deres traumer og erfaringer har på sett og vis gått i arv. Vi som er etterkommere har arvet deres erfaringer. Den er tung å bære men den er også en ressurs. Da 22. juli skjedde, ble vi rammet på en spesiell måte fordi vi fikk vekket følelser og redsler vi gjenkjenner så alt for godt. Vår medfølelse var og er derfor uten grenser. At vi sitter på den erfaringen bidrar til å styrke et fellesskap som samfunnet trenger. Det handler ikke om å være det største eller viktigste offeret. Det handler om empati og gjenkjennelse gjennom personlig erfaring.

Michelet er blitt anklaget for å ignorere redningsmennene. Men den boken kritikerne etterlyser er en annen bok. I stedet for å se boken for hva den er, legger de vekt på hva den ikke er. Det blir som å anklage en brunost for ikke å være gul! Et av Michelets poeng med boken er å sette søkelys på at hjelpernes historie gjennom etterkrigstiden har vært en del av majoritetsfortellingen. Michelet tilbyr en annen fortelling med nye innsikter.

For oss er boken et etterlengtet verk som er blitt omfavnet av det norske bokpublikummet, kritikerskaren og prisgiverne. Det gir oss håp og tro om at det til tross for økende antisemittisme i Europa likevel er plass for oss og våre erfaringer, og at våre erfaringer har resonans med Michelets.

For hvordan skulle hun ellers ha kunnet skrevet en så god bok om oss og vår historie? Takk Marte Michelet.