DYRT? Neste gang du kjøper vann på en bensinstasjon til 70 kroner literen, kan du også huske at en liter melk levert på døra koster 16 -18 kroner.
DYRT? Neste gang du kjøper vann på en bensinstasjon til 70 kroner literen, kan du også huske at en liter melk levert på døra koster 16 -18 kroner.Vis mer

Den strategiske bonden

Norske bønder er et seigt – og utskjelt – folkeslag. Nå har regjeringen i praksis gitt opp å gjøre matproduksjon til et marked.

Kommentar

Jordbruksoppgjøret er i havn, og partene smiler passe avmålt og skjevt. For første gang i regjeringen Solbergs historie har begge organisasjonene i jordbruksoppgjøret – Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag – kommet til enighet om jordbruksavtalen.

Den økonomiske rammen er rekordstor (1.1 milliarder kroner) og inneholder prioriteringer som er gunstige for mindre og tungt drevne bruk. Det skal bli kutt i overproduksjonen, men inntektsgapet mellom bøndene og andre yrkesgrupper vil være som før.

Det viktigste resultatet er likevel at avtalen innebærer en slutt på regjeringens ønske om et mer markedsliberalt landbruk. Regjeringen har – selvsagt motvillig – akseptert at det særegne norske støtte- og reguleringssystemet bare kan røres i ytterkantene. Det er både en god og en dårlig nyhet.

God fordi en ren markedsorientering av jordbruket vil føre til massiv nedlegging av verdifulle ressurser i matproduksjonen. Dårlig fordi status quo hindrer utvikling og sementerer de mange motstridende målene i norsk landbrukspolitikk.

Det er blitt færre bønder, men større bruk. Antall jordbruksbedrifter sank fra nesten 100 000 i 1989 til 42 000 i 2015. I 1999 var hvert bruk i gjennomsnitt på 147 dekar jordbruksland, mens det i 2015 hadde steget til 234 dekar. Bare 3.2 prosent av Fastlands-Norge er dyrket jord.

Direkte sysselsetter jord- og skogbruk ca. 53 000 personer, noe som utgjør 1.9 prosent av samlet sysselsetting. Det kan synes nokså marginalt, men jord- og skogbruk har stor betydning for distriktene og for verdiskapningen i andre virksomheter som matindustrien, matvarehandelen, treforedling og trevareindustrien.

Det avgjørende er likevel jordbrukets strategiske betydning. Ingen nasjon kan bestå uten at det har kontroll på landets territorium. Derfor har vi et forsvar. Ingen nasjon kan bestå om den ikke har en matvareforsyning som tåler langvarige kriser eller konflikter. Derfor har vi et norsk landbruk. Landbruket er en del av nasjonens DNA, og følgelig noe mer enn et marked og arbeidsplasser. Forvaltning av jorda og naturens ressurser er en sentral samfunnsoppgave.

Dette er også bakgrunnen for den hovedretning Stortinget har pekt ut for jordbruket. Ved Stortingets behandling av Landbruksmeldingen (2016 – 2017) ble det konkludert med at jordbrukspolitikkens hovedmål skal være økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser slik at en oppnår høyest mulig selvforsyning. Selvforsyning er kjernen i en bærekraftig matproduksjon som skal levere matsikkerhet og ernæring for alle uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner.

Disse målene lyder som en trompetfanfare, men dessverre er det nok av falske toner. Gjennom flere år har selvforsyningsgraden i realiteten vært fallende. Helsedirektoratets tall viser at den har ligget på mellom 45 og 55 prosent i perioden 1970 til 2015. Problemet er at disse tallene ikke korrigerer for den økte bruken av kraftfor der importert soya spiller en nøkkelrolle. Flere eksperter mener den reelle selvforsyningsgraden nå ligger under 40 prosent.

Bruken av norske utmarksressurser er dessuten fallende. Vi tar ikke mer av landet i bruk, men lar det mange steder gro igjen. Økologisk landbruk har stagnert, og er ikke lenger noe prioritert politisk mål.

Jordbruk og matforsyning handler om naturens prosesser og er derfor i sin natur langsiktig virksomhet. Dagens politikk må føres med et blikk og en vilje som ser langt fram i tid. Det er ingen selvfølge at vi kan fortsette en storstilt import av matvarer av alle slag. FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri (FAO) har slått fast at det er behov for å øke verdens matproduksjon med opptil 70 prosent mot 2050 dersom man skal ha håp om å holde følge med befolkningsveksten og forbruksendringene.

Samtidig vet vi at kampen om vannet hardner til. Tilgangen på vann er allerede problematisk i store deler av Midtøsten og Nord-Afrika, områder der migrasjonen mot Europa er kraftigst. Hvis utviklingen fortsetter vil 40 prosent av verdens befolkning ha knapphet på vann om 30 år, ifølge OECD.

Dette perspektivet må også være på plass i den evige debatten om norske matvarepriser. Neste gang du kjøper vann på en bensinstasjon til 70 kroner literen, kan du også huske at en liter melk levert på døra koster 16 -18 kroner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.