Det var Ski-VM i Val di Fiemme. På oppdrag for nrk.no satt Jon Almaas og jeg i et lite studio på Marienlyst og kommenterte damenes tikilometer med individuell start. Med chat. Så langt er det altså gått at man ikke kan kommentere en tikilometer uten samtidig å måtte svare på spørsmål fra folk der ute. Det er selvfølgelig både demokratisk og artig og noe man gjør med glede. Likevel skurret det en smule da en seer ville vite om Justyna Kowalczyk - som ikke stilte til start den dagen - var hjemme hos Jon og gjorde rent. Dette i tråd med det komiske premisset «øst-europeisk kvinne = rengjører», det vil si en vi betaler for å utføre fysisk arbeid og angivelig dermed er bedre enn. Jeg håper det ikke er sånn vi er blitt, at vi nordmenn bruker den nasjonale kjøpekraften til å føle oss mer verdt enn andre.

Da jeg var liten, var verden enklere: Amerikanerne - her i betydningen innbyggere av USA - hadde rock og tøffe filmer og store butikker og var på vei til månen, og vi skulle ønske at vi var som dem. (Det var først et par år senere at sannheten om amerikanerne ble at de er tjukke og dumme og brautende og ikke kan finne Europa på et kart.) Øst-europeerne var triste og undertrykte, og det falt ingen inn å le av dem. Svenskene var dumme, men det var bare sant i vitser og hadde ingenting å gjøre med hva nordmenn egentlig mente om svensker. Vi så ikke på oss selv som mer verdt enn dem. Sverige var nesten som USA, der fantes store butikker og billig godteri og porno. Det var Norge som var en utpost i verden. Vi var lei oss for at Norge ikke var større og viktigere. Og det som vi var mest stolte av var de få nordmennene som folk der ute kanskje hadde hørt om, som Heyerdahl og Amundsen, Henie og Jan Stenerud, Knute Rockne og Stein Eriksen - oppdagere og idrettsstjerner. Det beste vi kunne håpe på nordmenns vegne var at noen der ute hadde hørt om noen av oss, og at disse representerte resten, sånn at vi alle var litt tilstede i verden.