VEKKER HARME: Gudrun Sjöden har kledd opp utallige svenske og skandinaviske kvinner og er en av Sveriges mest vellykkede gründere. Nå får hun kritikk for å ha sagt at andre kvinner gjør for bekvemme valg. Foto: Scanpix
VEKKER HARME: Gudrun Sjöden har kledd opp utallige svenske og skandinaviske kvinner og er en av Sveriges mest vellykkede gründere. Nå får hun kritikk for å ha sagt at andre kvinner gjør for bekvemme valg. Foto: ScanpixVis mer

Svensk feminismedebatt:

Den svenske designeren sa det var kvinnenes egen feil hvis de ikke fikk høyere lønn. Da ble det bråk

Gudrun Sjödén er kjent for å kle opp «kulturtantene».

Kommentar

Det er så en ser henne for seg, Gudrun Sjödén, den svenske klesdesigneren og entreprenøren, der hun vandrer rundt på en retrospektiv utstilling, stelt i stand til ære for hennes egen karriere, og snakker om stort og smått med en journalist fra Svenska Dagbladet.

Litt uti intervjuet faller de skjebnesvangre ordene. Om kvinners karrierer sier Sjöden: «De som klager på at de ikke kommer noen vei og at de ikke får høyere lønn eller bedre pensjon, de er jo der de ser fordi de har valgt noe annet enn å satse på yrket sitt». Journalisten spør om hvorfor hun tror kvinner gjør slike valg. «Det er vel bekvemt», sier Sjödén. «Å gå hjem klokka fire er vel ganske deilig?».

Skandalen var et faktum. Sjöden fikk tung kritikk for å være virkelighetsfjern og rakke ned på kvinner i lavlønnsyrker.

Kommentatorer mente det var spesielt kritikkverdig at sånt ble sagt om andre kvinner av nettopp Sjödén, som lager det som svevende kan kalles «flagrende gevanter» med vag eksotisk vibb, og som har gjort stor suksess ved å ta gruppen som nedsettende kalles for «kulturkjerringer» eller «batikkhekser» alvorlig.

Sitatet var, isolert sett, ubetenksomt og lettvint. Sjödén synes ikke å ta innover seg at det er mange som ikke bare kan «velge» en vei med høyere lønn. Samtidig er hun også blitt vrangt tolket. De som framstiller Sjöden som om hun sier at alle lavtlønte kvinner er late, og tar ikke høyde for at hun snakker om kvinner som gjør kostbare prioriteringer, ikke dovenskap, og at det knapt er grunnlag for å si at hun mener lavtlønnede kvinner som sådan.

Men debatten synliggjør også et skisma i hvordan man ser på spørsmålet om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Noen vil si at det handler om at kvinner må satse, at de må forhandle på lønn like hardt som menn og i større grad søke seg til høytlønnede stillinger.

Andre vil peke på strukturer som holder kvinner tilbake og gjør veien til toppen lettere for menn, og derfor se på dem som mener det bare er et spørsmål om individuelt initiativ, som noen som antyder at kvinner ligger på latsiden.

De reneste og mest bastante versjonene av begge disse argumentene er banale, og til lite hjelp i debatten. Men om man konsentrerer seg om strukturell kritikk, kan man komme til å legge for liten vekt på at for eksempel det å bygge opp en merkevare, krever forsakelser og beinhardt arbeid, og at dette må velges og villes, og at det å oppfordre kvinner til å ha den troen på sine egne ideer, også er en del av likestillingsarbeidet.

Sjödén burde ikke vært så avfeiende. Men synet hennes minner om historier fra andre bransjer og land. Spørsmålet handler om hvem som vil ha kvinner, men også om hva kvinner vil ha. Og kvinnen som en gang skjønte at mange av dem ville ha grønne kaftaner har, naturlig nok, meninger om det spørsmålet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook