Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Helgekommentaren: Aage Borchgrevink

Den syke rosen trenger
en Humlesnurr

Bare de unge velgerne kan gi Arbeiderpartiet ny oppdrift. Skal de nås, må partiet dyrke sine grå hår.

Kommentar

Valget er over og for politikerne er tiden inne til å tenke nytt. Sylvi Listhaug er blitt snill igjen og vil «stå sammen mot rasisme og ekstremisme». På den nasjonale integreringskonferansen trakk hun frem dødstrusler mot en 17-årig AUF-er fra Grorud som var så uheldig å være på TV valgnatta.

«Hadde jeg vært moren hans hadde jeg også grått,» sa Listhaug.

Det er tydelig hvem som er landsmødrene for tiden – de er kledd i blått. Det er lenge siden Gro. Arbeiderpartiets monopol på å løfte frem kvinner tilhører fortiden. Snart er det her som i Tyskland, der konservative Angela Merkel er kjent som «Mutti» – mamma.

Trøstens ord fra integreringsministeren varmet sikkert både i AUF og moderpartiet etter en svart september. I ruinene av Arbeiderpartiets førerbunker er spørsmålene nå: Hvordan komme seg tilbake i sentrum av norsk politikk? Hva brast så høyt? Og hvordan rehabilitere Super-Jonas?

Den store frykten er at ørnen blant norske partier har landet, slik den sosialdemokratiske dominansen er brutt i store deler av Europa. I år 2000 var Stoltenberg statsminister og sosialdemokratiske søsterpartier hadde makten i to tredjedeler av EUs stater.

I 2017 er tallet nede i en fjerdedel, og EU-landene med sosialdemokratiske regjeringer er ikke blant de store og mektige. Gjennomgående har de lyserøde partiene mistet lojalitet fra kjernegrupper, som fagorganiserte arbeidere, og eierskap til viktige stater, som velferdsstaten.

«Rose – du er syk», skrev dikteren William Blake, «den usynlige ormen, som flyr gjennom natten i den ulende storm, har funnet ditt rødmende gledesleie, og hans mørke, hemmelige kjærlighet forøder ditt liv.» Eller utlagt: Høyresidens lumske omfavnelse av sosialdemokratiet, suger velgere fra Arbeiderpartiet.

Det store skillet var finanskrisen i 2008, og oljeprisfallet som rammet Norge 5 år senere. I krisetider skulle man tro at sosialdemokratiske partier ville gå frem og liberalistiske partier tilbake. I teorien burde velgerne gå for trygghet fremfor risiko. Det gjorde de kanskje også, men de valgte likevel blått – eller mørkerødt.

Venstrepopulistiske partier utkonkurrerte de sosialdemokratiske styringspartiene i Hellas og Spania. Jeremy Corbyn red en opprørsbølge som førte ham til ledelsen i britiske Labour, der han til manges ergrelse gjorde et godt valg i sommer. Tony Blairs innbitte motstand mot Corbyn var kanskje det som ga den gamle sosialisten det ekstra puffet.

I Sverige er sosialdemokratene ved makten, og i Norge er Arbeiderpartiet fremdeles størst. Det er ikke første gangen de skandinaviske landene er i utakt med Europa, men spørsmålet er om man kan bygge styringsdyktige flertall på smuldrende velgergrupper eller om man må etablere nye koalisjoner.

I Danmark har sosialdemokratene alliert seg med høyrepopulistene i Folkepartiet, med fagbevegelsen som Kirsten Giftekniv. Skulle Arbeiderpartiet alliere seg med Fremskrittspartiet? På tross av Sylvi Listhaugs omsorg for AUF-ungdommen, er nok den koalisjonen ennå et stykke unna i Norge.

Tanken på at Arbeiderpartiet bare er blitt et vanlig parti setter grå hår i hodet på ledelse og sentralstyre. Og kanskje er det akkurat det som trengs?

Etter et nederlag kan man gjøre tre ting. Se seg selv i speilet og forsøke å forstå hva folk ikke likte. Fornye sosialdemokratisk politikk gjennom å gjøre modige valg i innvandrings-, nærings- og oljepolitikk. Eller kjøre en versjon av TV-konseptet Eventyrlig oppussing.

Bernie Sanders og Jeremy Corbyns prestasjon er å samle støtte fra unge velger. I stedet for å få støtte av en bestemt klasse, ble de to syttiåringene løftet frem av en generasjon.

Om disse unge og ivrige velgerne egentlig er sosialister, som favoriserer statlige løsninger og er mot amerikansk imperialisme, og ikke sosialdemokrater, med sans for blandingsøkonomi og NATO, er vanskelig å bedømme ut fra undersøkelsene. Det som derimot er sikkert er at alle disse unge menneskene er vokst opp med å lese Harry Potter og se Ringenes Herre på kino.

Det J. K. Rowlings og Tolkiens univers har til felles er at gamle menn med skjegg og magiske evner redder verden fra å gå under. Siden verken Obi Wan Kenobi eller Gandalf stilte som kandidater i det amerikanske presidentvalget, måtte amerikanske millennials nøye seg med Sanders. Siden Humlesnurr ikke viftet med tryllestaven og sendte Theresa May og dødseterne hennes til Azkaban, gikk unge britiske velgere for Corbyn.

Det hjalp ikke en gang at J. K Rowling selv twitret sin motstand mot Corbyn ved å si at Humlesnurr aldri ville solgt seg til Iran for 20 000 pund slik som Labour-lederen. Leserne hennes stemte på Corbyn likevel. Skjegg er leg.

Å se seg selv i speilet og lage ny politikk er slitsomt og tidkrevende. Et tips til Arbeiderpartiet er dermed å dyrke sine grå hår. Om fire år kan en kuttekledd Jonas Gahr Støre komme tilbake med sølvgrått skjegg og skape en ny koalisjon mellom hobbiter, dverger og alver. Hadia Tajik er allerede godt etablert som Hermine Grang, mens Trond Giske er en troverdig Boromir, mannen som fortæres av begjær etter Maktens ring.

Bare de unge velgerne kan gi Arbeiderpartiet ny oppdrift. Selv om de unge gjerne stemmer på gamlinger, tyder undersøkelser på at de mer opptatt av en sikker og rettferdig fremtid enn av gårsdagens ideologiske løsninger.

Om Aps ledelse får med seg det, kan de få ørnen på vingene igjen og fly vekk fra ulv og troll – slik Bilbo, dvergene og trollmannen reddet seg vekk fra de brennende trærne i filmatiseringen av Hobbiten.