Den symbolske bokseren

I natt sender NRK for første gang proffboksing på TV. Vi har sett på boksingens kulturhistorie.

«Enhver sund, kraftig gutt kan slåss på sin måte. Kampinstinktet er medfødt, og han har aldri lært å slåss. Boksingens hensikt er å kultivere hans kampmåte ved å lære ham såvel mental som teknisk beherskelse av de medfødte våpen. Forskjellen mellom boksing og slagsmål kan billedlig sammenlignes med f.eks. forskjellen mellom fiolinspill og lirekassespill.»

Erling Hanssen: «Ren boksing» (1931)

De fleste vil benekte at boksing har noe som helst med kunst å gjøre. Derimot er boksesporten mer enn de fleste idretter et treffende symbol på konflikter som for eksempel den gode, gamle kampen for tilværelsen. Bokserne er moderne gladiatorer som frivillig slåss mer eller mindre for livet mens de danser omkring i ringen og forsøker å etterleve Muhammad Alis poetiske slagord: «Fly som en sommerfugl, stikk som en bi.» Norman Mailer skriver om Ali i sin fabelaktige boksebok «Kampen» (1975) at «det var en egen kunst å følge med i treningen hans, og man lærte den over flere år». Er også boksingen en kunst, en slags uhyggelig blanding av skuespillerkunst og ballett? «I amerikansk profesjonell boksing kan man jo støte på det utrolige. Mest infernalske kan kanskje bokserne være når det gjelder forsøk på å ta motet fra hverandre.»

Otto von Porat: «Mine erfaringer fra ringen» (1936)

I sin roman «Før du sovner» refererer enn fascinert Linn Ullmann til nordmannen Pete Sandstøl, en av de mange bokserne som prøvde lykken i amerikansk proffboksing i mellomkrigstida. Sandstøl skrev aldri sine memoarer. Det gjorde derimot Otto von Porat. I boka «Kampår - minner fra mitt liv som bokser» skildrer han sin etter norske forhold enestående karriere. Boka byr, i likhet med andre boksememoarer, på fascinerende lesning fra en svunnen tid. I mellomkrigstida var boksing en akseptert og populær idrett, særlig i arbeiderklassemiljøer, og Otto von Porat var i mange år boksingens Hjallis. Han skrev også en ungdomsroman, «Olympiamedaljen» (1946), og han var langt fra den eneste. Ville det vært politisk ukorrekt å skrive en ungdomsroman om boksing i dag? «Jeg har alltid lettest forstått den som har prekt vilje til å møte angrep i ringen med motangrep. Ikke med guard, men med mot-aksjon i det samme sekundet. Da blir selve kontrastøtet den guarden en har å gjemme seg bak. Det er ikke alltid den barrikaden er den tryggeste.»

Henry Tiller: «Ringen klar» (1941)

Bokseren Henry Tillers filosofering om angrep og forsvar har filosofiske overtoner for den som ønsker å tolke det slik. Merk deg at en av våre ivrigste filosofer, Arne Næss, også har en egen forkjærlighet for boksing. Riktignok praktiserer han det han kaller for «ghandistisk boksing», der ingen blir skadd. Han brakte ofte med seg boksehansker i selskapslivet, og utfordret folk. En gang bokset han uten å vite det mot Otto von Porat, som ble presentert for Næss som «Otto Holm». Næss gikk ivrig inn for å lære «Holm» teknikken, og var «en utmerket pedagog», ifølge von Porat. «De har virkelig anlegg,» sa Næss. «Synd De ikke har begynt før.» «Ernest Hemingway fortalte meg alltid at det er en dårlig idé å bli kjent med en aktiv bokser og bli interessert i karrieren hans. Før eller seinere kom han til å bli skadd i ringen, og bli slått, og det ville være helt uutholdelig å se på dersom han var en venn.»

George Plimtpon: «Shadow Box» (1977)

Ernest Hemingway bokset, selvfølgelig. For ham var boksing et supplement til tyrefekting, krigsdeltakelse, storviltjakt og andre forsøk på å gjøre livet mer intenst og virkelig. Han skrev også noen utmerkede noveller om boksing. Det samme gjorde Jack London, som brukte boksingen til å synliggjøre sosiale konflikter. For London var boksingen ren klassekamp. Også forfattere som Ring Lardner, Budd Schulberg og Thomas Wolfe brukte boksekulissene i sterke og engasjerte fortellinger, mens Norman Mailer har skrevet tidenes boksereportasje, om Muhammad Alis kamp mot George Foreman i Zaire i 1974. Kampen var selvsagt bannlyst i NRK, til tross for at den poetiske sportskommentatoren Bjørge Lillelien var et av de største norske boksefans gjennom tidene. I stedet måtte vi høre kampen på svensk radio, midt på svarte natta, en sprakende overføring fra Kinshasa, runde for runde, mens antilopen Ali banket bøffelen Foreman langt der nede i Afrika et sted. «Taifun slår til hjertet med slapp arm som spennes i samme øyeblikk hansken er fremme. Så slappes den på tiendedels sekundet og braker opp til kjaken i uppercuten, og spennes i samme tiendedels sekundet den er fremme igjen. Det er fire forskjellige faser på et halvt sekund sammenlagt det, gutten min.»

Arne Skouen: «Gullstolen» (1943)

I Arne Skouens boksekomedie «Gullstolen» figurerer et ringvrak ved navn Ole Lukk-øye. Dessuten typer som Taifun, Biggen og Biseps. Stykket bruker boksing til å fortelle noe om maktforhold i krigens Norge. Dette oppdaget tyskerne, og forestillingen nådde aldri lenger enn til generalprøven. Stykket er aldri siden satt opp. Føler noen seg kallet?

«I'm gonna come out smokin,

And I won't be jokin,

I'm gonna be peckin, and

pokin,

Pouring water on his smokin,

It might shock you and

amaze ye,

But I'm Gonna Destroy

Joe Frazier!

Muhammad Ali: «The Greatest» (1976)

Muhammad Ali var den første rapper. Han hånte sine motstandere med voldsomme, rytmiske orgier av rim og saftige uttrykk. Rocken er heller ikke ukjent med boksesymbolikken. Simon & Garfunkel skrev om «The Boxer», en vise med skikkelig punsj i de avsluttende rundene, og Bob Dylan sang balladen om «The Hurricane». Grupper fra Burning Spear til The Smiths har lagd bokseviser. Dessuten Warren Zevon, som i «Boom Boom Mancini» (1987) setter det hele på plass: «Some have the speed, and the right combination/if he can't take the punches, it don't mean a thing.» «Ubevisst ble jeg dradd mot boksing på samme måte som andre trekkes mot teater eller malerkunst. Forskjellen er bare at teater og bildende kunst er respekterte sysler, mens boksing anses som brutalitet. Det er et underlig yrke, men det passer meg. Det er det jeg kan best.»

Ingemar Johansson: «Veien til VM-ringen» (1959)

Filmkunstnere fra Chaplin og Buster Keaton til 40- og 50-tallets film noir-mestrer har brukt boksing som bakgrunn for filmer. Skuespillere som Erroll Flynn, Paul Newman, Humphrey Bogart og Kirk Douglas har gitt uforglemmelige bilder av bokserens lidende ansikt. I en særstilling står filmen «Body And Soul» (1947), som ikke bare introduserte en jazzklassiker som tema. Regissøren Robert Rossen og skuespilleren John Garfield gikk sammen om å skape en skildring av medaljens bakside i samtidas USA. Boksingen byr på både rasehat og korrupsjon, men til slutt også en mulighet til å velge verdighet framfor trygghet. Filmen handler om rå klassekamp, der mennesket ikke kan tape mer enn sitt eget liv, og det vil si nærmest ingenting. Det forteller sitt at både Rossen og Garfield ble ødelagt av kommunistforfølgelsene i 50-tallets USA. «Boksesporten er en kunst. En kunst som bare noen få utvalgte virkelig kan mestre.»

John Wiksén: «To par boksehansker» (1948)

I nyere tid har vi fått et par mesterverk til i boksefilmsjangeren, og jeg tenker ikke på Sylvester Stallones «Rocky»-serie. Den gamle proffbokseren John Huston lagde «Fat City» (1972) med Stacy Keach som champion på hell og Jeff Bridges som ung elev. Deretter kom Martin Scorsese/Robert De Niro med «Raging Bull» (1980), fortellingen om den hensynsløse Jack La Motta og hans vei fra normal

matchvekt til solid overvekt. En svart-hvitt-film som utvikler seg til et apokalyptisk mareritt av fordreide slagscener. I villskap er den bare matchet av japaneren Shinya Tsukamotos sjalusidrama «Tokyo Fist» (1997). Villere blir ikke en boksefilm. «Jeg var et dyr i et bur av rep, et blødende, hjørnetrengt, halvblindt, lidende, svettende, snøftende dyr som måtte drepe eller bli drept.»

Rocky Graziano: «Somebody Up There Likes Me» (1956)

Er det dette det koker ned til? Mennesket på sitt mest forsvarsløst nakne, ribbet for moral, for omtanke, for alle siviliserte trekk? Er det slike trekk boksere som Mike Tyson har forsterket gjennom sin karriere, både i og utenfor ringen? Det rene barbari? Likevel fortsetter boksingen å fascinere, kanskje nettopp på grunn av de bunnløst mørke undertonene. Vi som står ringside kan grublingen over liv og død. Prisen for våre tanker betaler bokseren. «Hver boksekamp er en historie - et unikt og sterkt konsentrert drama uten ord.»

Joyce Carol Oates: «On Boxing» (1987)

Alle som har sett en boksekamp, reagerer på det. Det man ser er en fortelling i tre eller tolv runder (eller mindre, dersom dramaet blir fortettet til knockout). Men det er et virkelig drama, med et sannhetens øyeblikk der deltakerne ikke lenger er skikkelser i en fortelling, men virkelige personer, jeg hadde nær sagt av kjøtt og blod. Noen vinner, noen taper. Noen går alltid til grunne på bekostning av andre. Det er tross alt bedre å være en symbolsk bokser i en roman eller en film enn en punch drunk-bokser i virkeligheten.