SYTTITALLSSEXISME? Både stive karrierekvinner og myke kvinner som løser opp stive karrieremenn, kan bli kritisert for å befeste konvensjonelle kjønnsroller på film. Nylig skapte en scene med Chris Pratt og Bryce Dallas Howard fra «Jurassic World» debatt.
SYTTITALLSSEXISME? Både stive karrierekvinner og myke kvinner som løser opp stive karrieremenn, kan bli kritisert for å befeste konvensjonelle kjønnsroller på film. Nylig skapte en scene med Chris Pratt og Bryce Dallas Howard fra «Jurassic World» debatt.Vis mer

Den symbolske flørten

En kvinne er alle kvinner i Hollywood.

Kommentar

Hva er poenget med å flykte fra klampende dinosaurer om det ikke er en sinnaflørtete gnist mellom deg og den du flykter med? I et nettlansert klipp fra «Jurassic World», som har kinopremiere denne helgen, prøver en den ertende dinosaurtreneren Owen (Chris Pratt) å lokke den kontrollfrikete parkdirektøren Claire (Bryce Dallas Howard) ut av det snehvite draktskallet.

Scenen vakte reaksjoner. På Twitter skrev «Avengers»-regissør Joss Whedon at han «skulle ønske dette klippet ikke var så syttitallssexistisk». Flere delte synet hans på at scenen underbygget en lei kjønnsstereotypi: At den stive karrierekvinnen bare kan løses opp og komme i kontakt med sin sanselige side gjennom en mann.

I våres var Whedon selv en kjønnspolitisk skytesive. I superheltfilmen «Avengers: Age of Ultron» har den eneste prominente kvinnen, Black Widow (Scarlett Johansson), blitt sterilisert i ung alder for å kunne bli den perfekte leiemorder, noe det kommer frem at hun sørger over. Reaksjonene skyllet inn. Var budskapet i filmen at kvinner ikke kunne være lykkelige uten barn? At hvis de hadde barn, ville de uansett distrahere dem fra prosjektene deres? At Whedon var en erklært feminist som stod bak nittitallets kanskje mest slagkraftige kvinnelige actionhelt, vampyrjegeren Buffy, var sunket hen i glemselen.

Noe nær samme kritikk har, ironisk nok, vært rettet mot helt andre kvinneroller. I filmer der det er mannen som er arbeidsnarkoman, og kvinnen som knepper opp skjortekraven hans og henleder oppmerksomheten hans på andre sider ved livet, på relasjoner og nære ting, som i «Pretty Woman», har innvendingene gått ut på det samme: At det bygger opp under et konvensjonelt kvinnebilde.

Slik bidrar kritikerne til å skape et klima der det blir vanskelig å lage kvinneskikkelser i populærkulturen i det hele tatt, fordi de alltid blir lest som noe som sier noe om et kvinnesyn, på en måte mannsskikkelsene ikke blir. En mann er seg selv nok. En kvinne er alle kvinner. Portrettet av en mann er deskriptivt, portrettet av en kvinne er normativt.

Mange av de som reagerer er vel raske på polemikeravtrekkeren, og det er ikke rart filmskaperne blir utmattet av å dukke for kulene. Samtidig finnes en ikke altfor komplisert måte å komme kritikken i forkjøpet på, nemlig å la en større andel av rollene være kvinner. Kvinner fyller bare 30 prosent av talerollene i Hollywood. Nylig fortalte regissøren bak narkothrilleren «Sicario» om hvordan de ble forsøkt presset til å gjøre den kvinnelige hovedpersonen til en mannsrolle.

Jo flere kvinner som synes, jo lettere blir det å la en kvinne i en storfilm å være trist over sin egen barnløshet, og oppleve at hun blir sett som en enkeltperson med en historie og ikke redusert til et symbol.