Den synlige tilbedelse

Hotellet jeg har tatt inn på, det ligger i smuget mellom Topkapi-muren, som omgir sultanens bolig, og den flombelyste mastodont Hagia Sofia – den guddommelige visdoms bolig.

Bygningen er fra ottomansk tid; et langstrakt og gildt grønnmalt trebygg oppført i den flyktige byggestil du fortsatt kan finne enkelte, ofte falleferdige eksempler på i Istanbul og langs Bosporos.

Drivgods bare, dette hotellet … skyldt på land under Hagia Sofias halvannet hundre år gamle steinmassiv. Men staselig nok, nyrestaurert. I sin tid var det æresbolig for pensjonerte offiserer i sultanens tjeneste.

Med Hagia Sofia, det kristen-bysantinske rikets forstenede hjerte på ti armlengders avstand utenfor vinduet, setter jeg meg til med penn og papir – og vil prøve, så oppriktig jeg kan, å formulere inntrykket som reisen har etterlatt av islam, hverdagsislam blant tyrkere og syrere.

Eksisterer det en fundamental forskjell mellom islamsk religiøsitet og den kristne? I måten muslimene og de kristne hverdagslig gir uttrykk for sin tro? Da sikter jeg mindre til hva de tror på, men selve tilbedelsens form.

Forskjellen er svært så synlig. Opplagt synlig.

Enkelte vil muligens bebreide meg, at mitt syn på «islam» er mer visuelt enn spirituelt basert. Jeg henger meg opp i det overflatiske og ytre, og slutter fra dette til noe fundamentalt. Får så være. Jeg medgir gjerne det. Med åra blir jeg mer og mer skeptisk til det lovpriste prinsipp om ikke å dømme etter det ytre. «Alene det indre teller.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra reisen i Tyrkia og Syria er det særlig ett inntrykk som melder seg hva «islam» angår, islamsk gudstilbedelse. Et flyktig øyeblikksbilde der og da, noe jeg så vidt registrerte i synsfeltet idet vi kjørte bort fra flyplassen utenfor Urfa i Tyrkia. Bonden som bredte ut sitt bønneteppe på nypløyd jord, og knelte. Ikke mye flygemaskin i denne mannen, men like fullt et menneske i svev, en jordas barfoting i fromt svev mot Mekka.

Av en eller annen grunn har denne hverdagslige, sakrale handling der og da festet seg i mitt sinn som selve bildet på islam. Essensen av islam.

En bonde i bønn på nypløyd jord … det var ikke det som gjorde inntrykk. (Et velbrukt bilde.) Ei heller at han i motsetning til oss reisende tok sin tid og fylte tida med noe tidløst.

Derimot at han i mine øyne synliggjorde et fundamentalt trekk ved islam. Et islam som er utadvendt, ikke innadvendt i tilbedelsen. En muslim som forholdt seg til et bestemt punkt i geografien, det vil si et punkt i det ytre rom. En gudhengiven bevegelse – mot Mekka.

Bevegelse. Retning. Sted. Opprinnelig, og hva sikkert enkelte historikere vil hevde, betinget av det tidlige islams ønske om å beherske karavanerutene, og Mekka som senter?

Og deretter bevegelse uttrykt som hajj, den femte søylen i islam, den påbudte pilegrimsreisen til Mekka, en reise – ytre bevegelse i landskap og geografi – like viktig i trosbekjennelsen som at Allah er udelelig én og Muhammed hans profet. Den hellige reise er, slik jeg ser det, islams motpol – teologisk – til de kristnes «indre reise».

Bevegelighet, retning. Det geografisk gitte. Det ytre, ikke det indre. Seller: utadvendthet versus kristen inderlighet. En utadvendthet som overlever skrift og teologi, og overlever moralske påbud og sharia – og muligens har bidratt til at islam fortsatt har litt ørkenstorm i seg, hvilket ikke kan sies om den flaue vind fra våre mest inderlige kristne.

Etter kristen tradisjon rettes tilbedelsen innover, vi folder hendene i bønn. De foldede hender … en nokså forknytt gest, en antibevegelsens gest. Muslimen ber med åpne hender, han mottar Allahs nærvær utenfra.

Etter kristen tradisjon, som er og blir en tradisjon for inderlighet, skal Krist dyrkes i lønnkammeret, det skjulte. En ytre og mer synlig tilbedelse har alltid hatt lavere status; mysteriet fant først og fremst sted i den innadvendte sjel. Det er lønnkammerets gjerning som teller. De synlige velgjerningene gjør lite.

En slik tradisjon forutsetter et skille mellom «ånd» og «materie», mellom den usynlige (spirituelle) verden og den ytre sansbare verden.

En kan gjerne hevde at muslimens mer utadvendte tilbedelse mangler dybde, forutsatt et skille mellom det sansbare og det åndelige. Men, for en muslim eksisterer det neppe noe skille her. Tilsynelatende er det en ytre gud eller en gud i det ytre rom han tilber. Allah den allmektige også i den synbare verden. For hans åsyn gjelder ikke de finere distinksjoner mellom det indre og det ytre.

Selv innen islamsk mystikk (sufiene) rår en utadvendt ånd med vekt på en for tilskuerne synlig henrettelse i trance. Unio Mystica gjennom musikk og dans. Det er en mystikk støyende ulik den kristent meditative. Erkekjetterne i islam, de mest forhatte, var ofte folk som tolket Koranen esoterisk, tilgjengelig bare for de innvidde, de spesielt åndelige (batinitene.)

Ånd versus materie; inderlighet versus det ytre. Med kristendom i maktposisjon gjennom snart to tusen år kunne det kanskje vært på tide å innrømme at «ånden» etter hvert er blitt så åndelig at den for lengst har opphørt å eksistere? Så usynlig at den til sist ble borte for oss?

En synbar, hørbar tilbedelse kan være islams styrke i dag – religiøst sett. Og har ingenting med fanatisme å gjøre.

Høylytt, for oss kristenfolk i vest skamløst høylytt, kaller muezzinen de troende til bønn. Allah er stor. Allah er stor. Og synlig for all verden, uten å skjems, går den troende fem ganger daglig i knestående mens han vender seg, ikke åndelig innad, men utad i retning Mekka.

Kravet om inderlighet i kristendommen er blitt til et krav om privatisering av det religiøse uttrykk; religion og tilbedelse hører privatlivet til, og bør ikke «vises» fram, være synlig for andre. Få det vekk. Vekk med mørkemennene.

Ingen bør derfor undres over de aggressivt negative reaksjonene islam i dag vekker på vestlig jord. Vi rynker litt på nesa også, når muslimen i full offentlighet og uten å skjems går i knestående. Og hva kan ikke en sånn primitiv troende ellers ha i sinne? Troende til hva som helst. Brølet fra minaretene går oss på nervene … islams rå, uraffinerte religionsutøvere som befinner seg på et stadium som vi, åndens riddere, har lagt bak oss.

Islam er kommet for å bli. Vestens kirkeledere har innsett dette, og uttaler – igjen og igjen og igjen – det forløsende ord: dialog. Dialog. Men hva skal vi snakke om? Sjelden høres fra kirkelig hold noe positivt om islam, og ingen uttrykt vilje til innsikt i islam. Bare det evinnelig gjentatte «dialog», denne vamle klisjé som knapt gir uttrykk for noe annet enn at vi helst bør holde oss inne med så farlige folk.