MØTTES I LONDON: FNs generalsekretær Ban Ki-moon ( f.v.), statsminister Erna Solberg, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, emiren av Kuwait, Sheikh Sabah al-Ahmad al-Sabah, og Storbritannias statsminister David Cameron på giverlandskonferansen for Syria i går. Foto: NTB Scanpix
MØTTES I LONDON: FNs generalsekretær Ban Ki-moon ( f.v.), statsminister Erna Solberg, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, emiren av Kuwait, Sheikh Sabah al-Ahmad al-Sabah, og Storbritannias statsminister David Cameron på giverlandskonferansen for Syria i går. Foto: NTB ScanpixVis mer

Den syriske krisen er annerledes enn tidligere flyktningekriser

Vi må planlegge for at store deler av den syriske befolkningen vil være flyktninger i mange år framover.

Meninger

I går møttes ledere fra nesten 70 land i London for å mobilisere ressurser til å respondere på krisen i Syria. Tilsammen lovet de XX milliarder kroner til å hjelpe de nesten fem millionene syriske flyktninger og de fire millionene jordanere, libanesere, tyrkere, kurdere og irakere som er berørt av flyktningkrisen i deres lokalsamfunn. Hvis disse løftene blir infridd vil vi sikre et minimum av ressurser til å drive flyktninghjelp slik den bør drives.

Siden andre verdenskrig har flyktningstrømmer stort sett vært håndtert på en enkel, men nedslående måte. Som oftest ble flyktninger samlet i store leire i tynt befolkede områder nær grensen til landet flyktningene kom fra. Der fikk flyktningene et minimum av mat, husly og sanitære forhold for å dekke deres mest grunnleggende behov.

Disse leirene blir operert i håp om at konfliktene vil ende snart, og folk vil vende hjem. Ettersom årene går blir disse leirene ikke stort mer enn innhegninger hvor tusener av familier ser tiden gå uten håp eller muligheter. Vertslandet innfører ofte strenge restriksjoner på flyktningenes muligheter til å forlate leirene, og hindrer dem i å arbeide - i frykt for at de vil ta jobber fra lokalbefolkningen.

Gjennom årene har vi lært at mange av forutsetningene bak en slik flyktningomsorg er riv ruskende gale. For det første: ikke mange moderne konflikter som er alvorlige nok til å drive store befolkninger på flukt har en rask og lykkelig avslutning . Ofte varer de i årtier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre: Folk er fundamentalt sett økonomiske og sosiale skapninger. Leire blir fort omdannet til byer med handel, sosiale strukturer og ulikheter. Jo flere restriksjoner og udekkede behov, desto mer aktivitet blir drevet under jorden og fører til svartebørs, utnyttelse og vold.

Millioner av mennesker lever i slike semi-permanente «leirbyer» i dag: somaliere i Kenya, afghanere i Pakistan og sudanere i Tsjad, for å nevne noen. Disse leirbyene er deprimerende sentre av vold, frykt og håpløshet. De som bor der kaster bort produktive år, noe som gir grobunn for sinne og ekstremisme.

Krisen i Syria er katastrofal og tragisk, men den er annerledes enn mange tidligere konflikter. Landene rundt Syria har i stor grad vært i stand til å absorbere et enormt antall mennesker i sine samfunn: 1,4 millioner i Jordan, 1,5 i Libanon, 2,7 millioner i Tyrkia og en halv million i Irak og Egypt. Bare et fåtall av disse flyktningene bor i leire.

Det er flere grunner til dette: storfamilier som bor på begge sider av landegrensen har tatt imot flyktende slektninger; erfaringer fra tidligere konflikter gjør at man har prøvd å unngå å plassere folk i leire; og nye og mer fleksible måter å registrere og distribuere støtte til flyktninger gjør leire unødvendige. I disse dager blir flyktninger registrert via retinaskanning, og de får betalingskort for å handle mat og mobiltelefoner for å få informasjon.

Vi må naturligvis gjøre det vi kan for å få slutt på denne forferdelige konflikten, men vi må samtidig planlegge for at store deler av den syriske befolkningen vil være flyktninger i mange år framover. Syriakrisen har gitt oss muligheten til å ta i bruk 70 års erfaring med flyktningarbeid og gjøre det riktig denne gangen. Så langt har vi ikke gjort en særlig god jobb. De tragiske scenene av druknede flyktninger på vei til Europa er bare det mest synlige tegn på svikt.

Selvfølgelig må vi sikre mat og husly for de nesten 6,2 millioner menneskene som er berørt. (Til nå er bare halvparten av pengene som trengs for humanitær hjelp i landene rundt Syria blitt gjort tilgjengelige. Dette er en av årsakene til at så mange mennesker har valgt den risikable veien til Europa.)

Men vi må gå mye lenger. Vi må gi utdanning til én million flyktningebarn og unge. Alternativet - en tapt generasjon av barn med liten eller ingen skolegang og derfor få utsikter til arbeid - betyr en generasjon som blir et lett bytte for utnyttelse og ekstremisme, og derfor en garanti for tiår med problemer og ustabilitet i regionen, så vel som i Europa. Investering i utdanning kan også redusere den tragiske strømmen av barn som sendes på egenhånd på den farlige reisen til Europa av foreldre som håper på et bedre liv for dem der.

Vi må også være smarte nok til å legge til rette for økonomisk aktivitet og virksomhet for flyktningene og deres vertssamfunn. Det er lett å tro at flyktninger kan virke som en trussel og konkurrere om arbeidsplasser med lokalbefolkningen, men i Midtøsten - som i Norge - så er ikke dette et nullsumspill. Vi må huske at mennesker i bunn og grunn er en ressurs - ikke en byrde. Tiltak for næringsutvikling og investeringer i områder med et stort antall flyktninger er ikke veldedighet, det er en investering i økonomisk vekst. I London vil det også bli diskusjoner om hvordan man kan fjerne mer strukturelle barrierer for økonomisk vekst i landene som har et stort antall flyktninger.

FN leder mye av nytenkningen og planleggingen for slike «smarte flyktningløsninger». FN-organisasjonene, sammen med Verdensbanken, Flyktninghjelpen og andre organisasjoner, har en rekke nye ideer for hvordan vi kan behandle flyktninger som de ressursrike, stolte og driftige mennesker de er, og finne måter å hjelpe både flyktninger og deres vertsland med å gjøre det beste ut av en tragisk situasjon.

Londonkonferansen, som Norge er delansvarlig for, utgjorde et godt utgangspunkt for denne nye, smarte måten å behandle flyktninger på. Konstruktiv bruk av de mobiliserte ressursene vil legge grunlaget for framtidig stabilitet i Midtøsten. Om pengene uteblir, eller vi faller tilbake til gamle, lettvinte løsninger, risikerer vi tvert imot å låse flyktningene inne i årevis med passivitet, fattigdom og fortvilelse. Det er liten tvil om hvilket scenario som er mest ønskelig - både for Midtøsten og Europa.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook