Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den tapte ære

Fortvilelse og depresjon. Det er det vi gjerne forklarer selvmord med. Men ved å ta sitt liv kan man også gjenopprette tapt respekt.

Å få sitt gode navn og rykte svertet kan være en så tøff opplevelse at det fører til dyp og uløselig krise. For en samfunnstopp med høy anseelse - og selvaktelse - blir fallet ekstra stort. Både Jarve-saken og Tønne-saken er eksempler på det. Tidligere statsråd og næringslivstopp Tore Tønne tok sitt liv 20. desember i fjor. Ukene i forkant var det avslørt i Dagbladet og andre riksaviser at han hadde tatt imot etterlønn som statsråd samtidig som han tjente penger som rådgiver i eget konsulentfirma.

Det kom seinere fram at Tønne følte sterk fortvilelse og avmakt over artikler og debatter i media. Han følte han ikke ble trodd. Nesten ingen av hans venner fra politikk og næringsliv - bortsett fra Kjell Inge Røkke - sto fram offentlig og forsvarte ham.

Vennen Harald Norvik uttalte da nyheten om Tønnes død ble kjent:

«Tønne var dypt redd for ikke å bli trodd. Det ble han ikke, og det er det han ikke kunne leve med.»

Denne forklaringen peker utover det psykologiske, og fram mot noe dypt allmennmenneskelig ved Tønnes selvmord: Behovet for respekt.

- Noe av det alvorligste som kan skje et menneske, er at det mister respekt. Mobbing er en av grunnene til selvmord - opplevelsen av å bli ydmyket og avkledd foran en gruppe mennesker. Uten respekt fra våre omgivelser er vi ingenting. Noen opplever følelsen av ikke å bli trodd på så sterkt at de får en dyp identitetskrise.

- Det sier religionsforsker Anne Stensvold ved Universitetet i Oslo. I en slik krise kan selvmordet bli en reell løsning, en handlingsmulighet som ingen kan blande seg inn i:

- Selvmordet kan fortone seg som en meningsfull handling. Og vi har sett flere eksempler på at det virker: Den som tar sitt liv, får gjenopprettet sitt renommé.

STERKE KREFTER:

- Det er sterke krefter som settes i verk når et menneske kommer i en slik krisesituasjon:

- Det kan virke som om de eksistensielle spørsmålene da blir de dominerende. Alt annet blir irrelevant, også familien, de man er glad i. Man blir tvunget til å tolke livet på en annen måte. Når selvrespekten er i fare, og du føler deg naken, handler det bare om deg selv, ikke om andre, forklarer Stensvold.

- Så da blir selvmordet en overveid handling, en måte å stanse marerittet på?

- Ja. Vi har sett flere eksempler på at det virker nettopp slik. Selvmordet gjør slutt på negativ omtale, personen kommer med ett i et annet lys. Han får tilbake ansiktet, eller æren, som noen litt misvisende kaller det. En som begår selvmord oppfattes på et vis som svært sterk. Selv om forholdene vedkommende ble beskyldt for skulle vise seg å være sanne, blir det bare smålige detaljer i forhold til det å ta sitt liv.

- Kan personer eller institusjoner lastes for at noen tar sitt liv?

- Den som tar sitt liv, er ansvarlig for det selv.

Professor i etikk og teologi ved Høgskolen i Agder, Paul Leer-Salvesen, støtter dette. I et intervju i den uavhengige Ukeavisen ledelse og næringsliv understreker han at den som dør, og ingen andre, er ansvarlig for selvmordet:

«Det en selvmorder forteller samfunnet, er at «jeg er et offer». Et klassisk offer vil være en fraskilt mann som tar sitt liv fordi kona har gått fra ham. Da kan ikke samfunnet stille seg slik at hun skal gå gjennom livet med et «skyldig-i-drap-stempel» i panna. Det kan godt hende at kona er skyldig i gjerninger som har bidratt til hans fortvilelse, og kanskje er hun direkte ansvarlig for at han har vært ulykkelig, men hun er ikke skyldig i hans død.»

EN SKAM:

Selvmord er fortsatt forbundet med skam. Det henger nok sammen med at selvmord i tidligere tider ble oppfattet som kriminelt. Å begå selvmord ble betraktet som en dødssynd av kirken. Livet er hellig, man skal heller ikke ta eget liv. Tidligere ble folk som hadde begått selvmord ikke begravet i vigslet jord, men lagt utenfor kirkegården.

- I dag reagerer vi ikke med den samme fordømmelsen. Det kan ha noe med den sterke individualismen å gjøre. Vi forstår at noen i fortvilelse og sorg velger denne utgangen. I noen kulturer har også visse typer selvmord sosial aksept, for eksempel harakiri, i Japan. Denne rituelle måten å ta sitt liv på (ved å skjære seg) skulle gjenopprette tapt respekt.

- Selvmord kan også gi heltestatus, slik vi ser det i kriger, og med dagens palestinske selvmordsbombere. Selvmordsbombere og deres familier behandles med respekt. De behandles som helter, ikke først og fremst fordi de dreper sivile israelere, men fordi de går inn i døden for folkets skyld, sier Anne Stensvold.

Å få sitt gode navn og rykte svertet kan være en så tøff opplevelse at det fører til dyp og uløselig krise. For en samfunnstopp med høy anseelse - og selvaktelse - blir fallet ekstra stort. Både Jarve-saken og Tønne-saken er eksempler på det. Tidligere statsråd og næringslivstopp Tore Tønne tok sitt liv 20. desember i fjor. Ukene i forkant var det avslørt i Dagbladet og andre riksaviser at han hadde tatt imot etterlønn som statsråd samtidig som han tjente penger som rådgiver i eget konsulentfirma.

Det kom seinere fram at Tønne følte sterk fortvilelse og avmakt over artikler og debatter i media. Han følte han ikke ble trodd. Nesten ingen av hans venner fra politikk og næringsliv - bortsett fra Kjell Inge Røkke - sto fram offentlig og forsvarte ham.

Vennen Harald Norvik uttalte da nyheten om Tønnes død ble kjent:

«Tønne var dypt redd for ikke å bli trodd. Det ble han ikke, og det er det han ikke kunne leve med.»

Denne forklaringen peker utover det psykologiske, og fram mot noe dypt allmennmenneskelig ved Tønnes selvmord: Behovet for respekt.

- Noe av det alvorligste som kan skje et menneske, er at det mister respekt. Mobbing er en av grunnene til selvmord - opplevelsen av å bli ydmyket og avkledd foran en gruppe mennesker. Uten respekt fra våre omgivelser er vi ingenting. Noen opplever følelsen av ikke å bli trodd på så sterkt at de får en dyp identitetskrise.

- Det sier religionsforsker Anne Stensvold ved Universitetet i Oslo. I en slik krise kan selvmordet bli en reell løsning, en handlingsmulighet som ingen kan blande seg inn i:

- Selvmordet kan fortone seg som en meningsfull handling. Og vi har sett flere eksempler på at det virker: Den som tar sitt liv, får gjenopprettet sitt renommé.

STERKE KREFTER:

- Det er sterke krefter som settes i verk når et menneske kommer i en slik krisesituasjon:

- Det kan virke som om de eksistensielle spørsmålene da blir de dominerende. Alt annet blir irrelevant, også familien, de man er glad i. Man blir tvunget til å tolke livet på en annen måte. Når selvrespekten er i fare, og du føler deg naken, handler det bare om deg selv, ikke om andre, forklarer Stensvold.

- Så da blir selvmordet en overveid handling, en måte å stanse marerittet på?

- Ja. Vi har sett flere eksempler på at det virker nettopp slik. Selvmordet gjør slutt på negativ omtale, personen kommer med ett i et annet lys. Han får tilbake ansiktet, eller æren, som noen litt misvisende kaller det. En som begår selvmord oppfattes på et vis som svært sterk. Selv om forholdene vedkommende ble beskyldt for skulle vise seg å være sanne, blir det bare smålige detaljer i forhold til det å ta sitt liv.

- Kan personer eller institusjoner lastes for at noen tar sitt liv?

- Den som tar sitt liv, er ansvarlig for det selv.

Professor i etikk og teologi ved Høgskolen i Agder, Paul Leer-Salvesen, støtter dette. I et intervju i den uavhengige Ukeavisen ledelse og næringsliv understreker han at den som dør, og ingen andre, er ansvarlig for selvmordet:

«Det en selvmorder forteller samfunnet, er at «jeg er et offer». Et klassisk offer vil være en fraskilt mann som tar sitt liv fordi kona har gått fra ham. Da kan ikke samfunnet stille seg slik at hun skal gå gjennom livet med et «skyldig-i-drap-stempel» i panna. Det kan godt hende at kona er skyldig i gjerninger som har bidratt til hans fortvilelse, og kanskje er hun direkte ansvarlig for at han har vært ulykkelig, men hun er ikke skyldig i hans død.»

EN SKAM:

Selvmord er fortsatt forbundet med skam. Det henger nok sammen med at selvmord i tidligere tider ble oppfattet som kriminelt. Å begå selvmord ble betraktet som en dødssynd av kirken. Livet er hellig, man skal heller ikke ta eget liv. Tidligere ble folk som hadde begått selvmord ikke begravet i vigslet jord, men lagt utenfor kirkegården.

- I dag reagerer vi ikke med den samme fordømmelsen. Det kan ha noe med den sterke individualismen å gjøre. Vi forstår at noen i fortvilelse og sorg velger denne utgangen. I noen kulturer har også visse typer selvmord sosial aksept, for eksempel harakiri, i Japan. Denne rituelle måten å ta sitt liv på (ved å skjære seg) skulle gjenopprette tapt respekt.

- Selvmord kan også gi heltestatus, slik vi ser det i kriger, og med dagens palestinske selvmordsbombere. Selvmordsbombere og deres familier behandles med respekt. De behandles som helter, ikke først og fremst fordi de dreper sivile israelere, men fordi de går inn i døden for folkets skyld, sier Anne Stensvold.

TOK SITT LIV: Tore Tønne.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media