Den tendensiøse rapporten

I dag behandles UDI-saken i en åpen høring i Stortinget. Men når skal Erna Solberg granskes?

GRAVER-RAPPORTEN har legitimert og forsterket den voldsomme kritikken mot UDI i Iraksaken. Det er derfor et problem at rapporten fremstår som et hastverksarbeid og at det juridiske fundamentet for rapportens kritikk synes å være beheftet med alvorlige svakheter. I tillegg er rapporten på sentrale punkter utydelig og tendensiøs i fremstillingen av de faktiske forhold.Det er mange vesentlige opplysninger som ikke kommer klart frem i Graver-rapporten: De aktuelle irakerne har vært i Norge siden 1999 som asylsøkere. De har tidligere fått innvilget en midlertidig oppholdstillatelse. I 2005 ble de ved en forskrift fra tidligere statsråd Solbergs hånd gitt en ekstraordinær adgang til å søke om varig arbeidstillatelse. Det innkom ca 860 søknader, hvorav 530 (ca 60 prosent) ble innvilget i medhold av Solbergs forskrift. De andre hadde UDI plikt til å vurdere etter utlendingslovens alminnelige regler. Utfallet i UDI ble at 197 personer fikk opphold på grunnlag av «sterke menneskelige hensyn», 105 saker ble avslått/henlagt av UDI, mens rundt 30 saker er ubehandlet. I rapporten slås det derimot fast at «resultatet av direktoratets behandling ble at nesten alle fikk opphold uavhengig av kravene i forskriften...» og det heter at det «nærmest ble gitt et generelt \'amnesti\' til gruppen.» Underforstått at UDI ga et generelt amnesti. Rapporten formidler her et skjevt bilde.

DET RAPPORTEN heller ikke klarer å formidle særlig godt, er hvorledes politikerne i 2005 etablerte et underlig sett av sprikende spesialregler for den aktuelle gruppen irakere. Først ble det ved forskrift i februar 2005 gjort et innhogg i utlendingslovens regel om opphold på grunnlag av «særlig tilknytning» til Norge, ved at det ble bestemt at irakernes botid i Norge ikke skulle tillegges noen vekt. Dette innebar en negativ forskjellsbehandling av disse irakerne sammenliknet med andre asylsøkere, kanskje ulovlig diskriminering. Deretter kom den foran nevnte forskriften om adgang til varig arbeidstillatelse, som innebar en positiv særordning for de samme irakerne.Resultatet av denne helt spesielle lovgivningsteknikken var at en del syke, uføre, eldre, barn og kvinner med omsorgsforpliktelser nokså uforskyldt ville sitte igjen med svarteper, med mindre UDI ville finne det riktig å anvende den alminnelige regelen om «sterke menneskelige hensyn».

ALT DETTE VAR Solberg og departementet nødvendigvis innforstått med. Likevel ble det ikke forskriftsregulert noe uttrykkelig om anvendelsen av «sterke menneskelige hensyn» med virkning for saksbehandlingen da forskriftene ble gitt. Heller ikke etter at departementet ved lovendring fikk instruksjonsmyndighet over skjønnsutøvelsen, fra september 2005, ble det gitt noen instruksjoner eller retningslinjer om hvorledes nevnte regel skulle anvendes av UDI i Iraksakene. Den mest nærliggende forståelsen, objektivt sett, er da at UDI skulle bruke sitt beste skjønn i den totalvurdering i den enkelte sak som bestemmelsen om «sterke menneskelige hensyn» etter loven legger opp til. I så fall var det knapt noen grunn til å holde departementet orientert underveis i saksbehandlingen.I ettertid har tidligere statsråd Solberg og visstnok enkelte tjenestemenn i departementet hevdet at det var meningen at de nevnte forskriftene skulle forstås slik at UDI i sin saksbehandling ikke skulle bruke regelen om «sterke menneskelige hensyn» på vanlig måte, og at forskriftene innebar en underforstått instruks om dette. Påstanden er rettslig svakt fundert, og ble ikke støttet av Justisdepartementets lovavdeling. Den er likevel lagt til grunn som en sentral premiss for rapportens kritikk mot UDI.Kommisjonen benytter seg av sin egen subjektive lovforståelse når den raljerer over bruken av «sterke menneskelige hensyn» under saksbehandlingen i UDI. Og det leder helt galt av sted: Til slutt rettes baker for smed.

RAPPORTEN STARTER riktig: Nevnte begrep omfatter generelt sett et vidt spekter av mulig relevante hensyn. Sentralt i vurderingen vil være forholdene i søkernes hjemland, men også andre hensyn kan være viktige, slik stortingsmeldingen om Asyl- og flyktningpolitikken fra 2000-2001 skisserer. Alvorlige helseproblemer, hensynet til barn og forskjellige velferdshensyn blir her nevnt som momenter som alene eller sammen med andre kan være avgjørende for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.Rapportens syn er imidlertid at alt dette som er innbakt i den skjønnsmessige lovbestemmelsen ble irrelevant ved Solbergs merkverdige forskrifter, selv om «sterke menneskelige hensyn» overhodet ikke er berørt der. Dette standpunktet kan ikke være holdbar juss. Det mye omtalte «praksisnotatet» i UDI om interne retningslinjer for skjønnsutøvelsen har i realiteten ingen betydning for hvorvidt rettsanvendelsen i UDI var korrekt i forhold til lovverket. Rapporten får det likevel til å fremstå slik. Notatet skal også ifølge enkelte politikere være bevis på en konspirasjon i UDI. Denne paranoia synes kommisjonen kritikkløst å ha hoppet på.Det bør ellers komme frem at rapporten i sine premisser har sett bort fra den spesielle situasjonen til irakerne som nå har vært i Norge i syv år. Det sies ingenting om at Irak i angjeldende periode har vært styrt av en brutal diktator, at Irak har vært og er i en borgerkrigsliknende situasjon og at landet er blitt gjenstand for en folkerettsstridig invasjon som ytterligere har eskalert volden i mange områder. Denne mangelen på interesse for de menneskerettslige aspekter i sakskomplekset er nokså påfallende.

PÅ DENNE BAKGRUNN skulle det være lite eller intet å kritisere UDI for når det gjelder lovtolkning og rettsanvendelse i Iraksakene. UDI har brukt sitt beste skjønn godt innen-for lovens rammer i et vanskelig sakskompleks, og synes å ha gjort jobben på en fullt ut faglig forsvarlig måte.Hvis man imidlertid forutsetter at politikerne med Solberg i spissen har ment at de på en eller annen måte hadde formidlet et tydelig signal om at noen få uheldige eller ressurssvake asylsøkere skulle skvises, er det et spørsmål om ikke ledelsen i UDI burde ha skjønt det og «lojalt» foretatt en rettanvendelse i samsvar med dette. Men her oppstår et interessant spørsmål: Hva skal rettsanvenderne i forvaltningen være mest lojale mot; antatte politiske signaler fra politikere som burde ha uttrykt seg klarere, noe de kanskje ikke våget, eller sammenhengen i lovverket og visse prinsipper om rettssikkerhet, likebehandling og rimelighet? Og var ikke «signalet» i dette tilfellet høyst urimelig, nemlig at man skulle ofre en relativt sett liten gruppe asylsøkere for at politikerne skulle få fremstå som handlekraftige? Var dette signalet så utydelig og/eller så usaklig motivert at det burde forbigås i stillhet i UDI?

NÅ ER DET ingen stillhet lenger, og det bør derfor - etter det som nå er kommet frem - stilles spørsmål ved om den fra tidligere statsråds Solbergs side tilsiktede forskjellsbehandling av en liten gruppe irakere kan ha representert maktmisbruk. Etter min mening burde Sivilombudsmannen gå grundig inn i sakskomplekset.