INTELLEKTUELL:Reiulf Steen var en tenkende, belest og visjonær politiker. Her fotografert i forbindelse 75 årsdagen i august 2008. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
INTELLEKTUELL:Reiulf Steen var en tenkende, belest og visjonær politiker. Her fotografert i forbindelse 75 årsdagen i august 2008. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Den tenkende arbeider

Fra et journalistisk synspunkt hadde Reiulf Steen alt. Et godt hode, et flott ytre, posisjoner, visjoner, tanker, sjarm. I tillegg var han midtpunkt i maktkamp og skandaler, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Reiulf Steen bidro til å revitalisere Arbeiderpartiet. Han gjorde partiet spennende for en generasjon som enten befant seg til venstre for eller til høyre for Arbeiderpartiet. Jeg har tidligere spøkt med at det på Blindern på 70-tallet bare befant seg én bekjennende Ap-sympatisør. (Han het Bjarne Eikefjord). De to andre AUF-erne befant seg i Lier og het Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg. Det er selvsagt en mild overdrivelse, men har en kjerne av sannhet. Ap var liksom ikke noe alternativ for unge brushoder.

Som partileder brakte Reiulf Steen Ap tilbake til over 42 prosents oppslutning ved valget i 1977, etter den dype splittelsen i EF-spørsmålet og regjeringen Brattelis avgang etter folkets nei i folkeavstemningen i 1972. Gjenreisingen hadde selvsagt sammenheng med at EF-spørsmålet ikke lenger knuget partiet, at SV falt tilbake til sitt mer normale leie og at ungdomsradikalismen sakte ebbet ut. Og Steen var ikke alene i manesjen. Odvar Nordli var statsminister. Han bidro utvilsomt med sitt.

Men Steen var en sjelden Ap-figur. Han var ikke som de andre støpt inn i hatten og frakken. Selv om han tråkket i partikontorene sammen med historiske skikkelser som Einar Gerhardsen og Haakon Lie, var han jo betydelig yngre og representerte en foryngelse av «gubbeveldet» på Youngstorget. At han var født inn i arbeiderbevegelsen, med politisk aktiv far og mor, var ikke spesielt. Det hadde alle hans forgjengere i Aps toppverv vært. Den gangen lærte unge spirer det meste innenfor arbeiderbevegelsen, tale, skrive, synge og danse. Men hans form og uttrykksmåte var spesiell. Gjennom journalistikken, politikken og lesegleden ble Steen en tenkende, intellektuell arbeider. Ikke en slik som pynter seg med lånte fjær, men en som gjennom hele livet har vært mer enn jevnbyrdig med landets statsvitere. Og ofte dristigere enn sine partifeller. Han holdt taler uten manus, og tenkte utover partiprogrammet. Gjennom livet skrev han en rekke bøker, blant dem flere bestselgere, fra de pikante dramaer i og utenfor Arbeiderpartiet, til vidsynt drøfting av politikkens kår i markedsliberalismens tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom sitt internasjonale engasjement traff han også tidsånden. Han engasjerte seg kraftig både i latinamerikaspørsmål og mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Gjennom den sosialistiske internasjonale traff han sin andre kone, Ines Vargas, som hadde vært visejustisminister i Salavador Allendes styrtede regjering i Chile. Augusto Pinochets brutale militærkupp i Santiago var blant de hendelser som formet min generasjon.

Da Steen på tampen av sin politiske karriere ble norsk ambassadør i Chile, ble det en lykkelig slutt på en tidvis slitsom tilværelse i norsk politikk. Han bidro selv til å være midtpunkt i maktkamper og skandaler og kom slett ikke alltid heldig ut.

Steen var den siste leder i Arbeiderpartiet med vaskeekte arbeiderbakgrunn. Han var også den eneste Ap-leder etter krigen som ikke seinere ble statsminister i Norge. Det var grunner til det. Likevel var han en sentral skikkelse i Ap helt fram til Jens Stoltenbergs tid.

I 2005 ble han valgt til nestleder i aktivistorganisasjonen Attac, under Magnus Marsdal som leder. Steens rolle der var mer beskjeden. Men den markerte at han sto på venstre side i politikken, selv i framskreden alder, etter flere moderniseringer av samfunnet og partiet.

Riktignok var han ihuga EU-tilhenger og lot seg verken overbevise av folkets første og andre nei i folkeavstemning. Så seint som i 2001 var han leder i Europabevegelsen. Også på den måten må vi si at han var en vaskeekte sosialdemokrat. Han velsignet de fire friheter innenfor felles europeiske regler. Steen kunne både sin Marx og sin Romatraktat.

1980-tallet ble Steens skjebnetiår som politiker. Først ble han den tapende part i maktkampen i toppen av Arbeiderpartiet. Den maktkampen har han beskrevet i detalj i boka «Maktkamp» som kom i 1989. Der omtaler han den forunderlige rollen som møbelhandler Arvid Engen hadde som kilde til flere avisoppslag om den interne striden i Ap. Hans antydninger i samme bok om et mulig forhold til Gro Harlem Brundtland skapte storm og isfront dem i mellom. Hans Olav Lahlum, som skriver Reiulf Steens biografi, bør ha mer enn nok av råstoff.