SOLSTICE:  Jan Erik Kongshaug og Manfred Eicher flankert av Solstice-kvartetten i Arne Bendiksen Studio i 1974. Tv. Jan Garbarek og Eberhard Weber, th. Ralph Towner og Jon Christensen. ALLE FOTO: TERJE MOSNES
SOLSTICE: Jan Erik Kongshaug og Manfred Eicher flankert av Solstice-kvartetten i Arne Bendiksen Studio i 1974. Tv. Jan Garbarek og Eberhard Weber, th. Ralph Towner og Jon Christensen. ALLE FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Den tidløse samtidsmusikkens redaktør

Manfred Eicher startet ECM i 1969. 44 år og 1400 album seinere er han fortsatt plateselskapets drivende kraft. Hva legger han egentlig i navnet?

- Da vi måtte bråbestemme et navn til selskapet, sto det klart for meg at det ikke skulle knytte an til «jazz» eller noen form for musikkfortid. Navnet skulle varsle åpenhet for samtidas musikk, men samtidig være sjangernøytralt. Jeg valgte Edition Zeitgenössischer Musik, som ble til Edition of Contemporary Music - ECM.

Sier Manfred Eicher. Han kunne med rette ha tilføyd: «Og resten er historie.»

MEN til tross for den fabelaktige utgivelseskatalogen der Keith Jarrett, Jan Garbarek, Chick Corea, Terje Rypdal, Pat Metheny, Paul Bley, Charles Lloyd, Kim Kashkashian, The Hilliard Ensemble, Arvo Pärt, Györgi Kurtag, Eleni Karaindrou, Giya Kancheli, Thomas Zehetmair, Meredith Monk, Dino Saluzzi og András Schiff bare er noen av navnene, er han i sitt 71. år fortsatt altfor engasjert i ECM-historiens kommende kapitler til å dvele mer enn høyst nødvendig ved fortida. Måned for måned føyes nye titler til lista med ECM- og ECM New Series-utgivelser, og Eicher står som produsent for så godt som dem alle.

SEMINAR: ECM har deponert originalopptakene til 200 albumproduksjoner i Nasjonalbiblioteket, og ECM-gründer og leder Manfred Eicher var til stede da begivenheten ble markert med et seminar i oktober.
SEMINAR: ECM har deponert originalopptakene til 200 albumproduksjoner i Nasjonalbiblioteket, og ECM-gründer og leder Manfred Eicher var til stede da begivenheten ble markert med et seminar i oktober. Vis mer

ET øyeblikks tilbakeblikk oppsto likevel i oktober da Nasjonalbiblioteket markerte overtakelsen (deponi) av master- og produksjonsbåndene til de om lag 200 ECM-albumene som Eicher har produsert i Oslos Rainbow Studio siden 1984.

Det skjedde i form av et dagsseminar der en avslappet tilstedeværende Eicher kastet lys over ECM-historien sammen med bl a lydtekniker/Rainbow-eier Jan Erik Kongshaug og musiker Arild Andersen, to som figurerer i ECM-historien helt fra starten av. Dagen etter var Eicher nok en gang på plass i Rainbow Studio, og fant tid til en samtale som bruddstykkevis er gjengitt i det følgende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TM: —La oss holde oss til navnet ECM. Hva betyr «contemporary» i ECM-sammenheng?

ME: —Begrepet kan tolkes på flere måter. Da jeg begynte å spille inn jazz i 1969, var jeg veldig opptatt av improvisert, altså samtidig musikk. Men jeg hadde studert klassisk musikk i Berlin og visste at jeg før eller seinere ville komme til å beskjeftige meg med notert musikk igjen. Sett i det lyset kan «contemporary» like gjerne bety en ny tolkning av Pérotins musikk fra den 12. århundre som musikk komponert eller improvisert fram her og nå.

TM: —«Contemporary music» i betydningen «samtidig musisering» og ikke sjangerbetegnelsen «samtidsmusikk»?

ME: —Samtidig musisering, improvisert eller basert på ny eller gammel komponert musikk, men spilt annerledes enn de versjonene som allerede måtte finnes. Av og til dukker det opp musikere som András Schiff, som spiller Bach og Beethoven i pakt med samtidas følelser og oppfatninger og derfor må utgis.

TM: —Hva med «edition»? Skal det forstås som «redigert utgave/utgivelse»?

ME: —Ja, som en utgivelse redigert etter prinsippet om at bare det aller beste skal utgis, og ikke før det er helt ferdigstilt. Som producer eller ansvarlig kurator for noe må du ha en grunnleggende ide om hva du vil skape, og hvert eneste plateprosjekt begynner med en ide. Ut ifra den må du velge og sette sammen komponentene — musikere, studio — og derfra utvikle prosjektet videre etter en omhyggelig gjennomtenkt kvalitativ vurdering av repertoar, hva slags lyd som vil passe det musikalske innholdet etc.

TM: —Omfatter «edition» også dramaturgi, altså hvilken rekkefølge låtene skal ha på plata? Og hva slags omslag albumet skal ha, hvordan det skal lanseres osv?

RADARPAR: Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug ved miksebordet i Talent Studio i 1976.
RADARPAR: Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug ved miksebordet i Talent Studio i 1976. Vis mer

ME: —Ja, alt dette inngår.

TM: —Musikken på et ECM-album kan altså godt være resultat av en stream-of-conciousness-utblåsning, mens albumprosjektet som sådan skal være godt begrunnet og forberedt?

ME: —Absolutt.Utgivelsen må være filtrert gjennom de planlagte prioriteringene og konsentrert om å formidle sitt «budskap» til publikum. Et ECM-album skal fortelle publikum at vi gjerne vil introdusere noe for dem, noe de kan diskutere og debattere, kanskje utforske eller rett og slett bare la seg berøre av.

Sånn sett mener jeg at å stå som utgiver av et album kan sammenliknes med å være lederskribent i en kvalitetsavis. Avisa har ulike skribenter med ulike oppfatninger, men noen må ta beslutningen om i hvilken retning avisas mening skal peke. Forskjellen er at for en albumutgivelse, eller for kunst i det hele tatt, behøver du ikke være så midt i tidsånden.

TM: —For eksempel låter «Afric Pepperbird» med Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen anno 1970 ganske kontemporær den dag i dag?

ME: —Det gjelder for mange ECM-plater. For meg står «tidsånd» også som noe farlig, i den forstand at begrepet er knyttet til trender og moter. Når vi opplever at tidlige ECM-album låter ganske samtidige også i dag, er det fordi de ble laget av mennesker som hadde musikken og ingenting annet i bevisstheten sin i innspillingsøyeblikket. Det satte dem i stand til å fange ikke bare en flyktig tidsånd, men en musikalsk ånd som har tålt den transkulturelle reisen gjennom mange år.

SØR-AMERIKANSK: Manfred Eicher i Talent Studio med brasilianske Egberto Gismonti (tv) og Nana Vanconcelos i 1976.
SØR-AMERIKANSK: Manfred Eicher i Talent Studio med brasilianske Egberto Gismonti (tv) og Nana Vanconcelos i 1976. Vis mer

TM: —En rød tråd gjennom ECM-historien er de originale musikerkonstellasjonene du har satt sammen?

ME: —Mitt lille credo har alltid vært å oppsøke ulike kulturer, lære hvordan mennesker lever, arbeider og spiller musikk og ut fra det bringe sammen musikere fra ulike verdenshjørner. Det har vært viktig, og spesielt nå er det viktigere enn noen gang at vi slutter å tro at alt skjer her i vesten, i Europa eller New York. Det skjer veldig mye andre steder nå, for eksempel i Japan og Kina, i hele Asia, og da bør vi reise dit, få ladet batteriene våre og se og lytte med friske øyne og ører.

TM: —La oss se 100 år framover. Tror du vitere og forskere som i 2113 studerer ECM-albumene fra 1969 til 2013 vil si: «Dette er musikk som klart speiler siste del av det 20. og begynnelsen av det 21. århundret?»

ME: —Jeg aner ikke. Jeg håper at noe av det vi har fanget vil stå igjen etter oss, men om det vil bli vurdert som viktig eller ei av seinere generasjoner, er åpent for spekulasjon.