Nord-Korea

Den tikkende bomben

Dommedagsklokka står nå på to og et halvt minutt før midnatt, og det er ikke bare Kim Jong-uns feil.

Kommentar

Klokka tikker hørbart. Mandag kveld skjøt Nord-Korea opp en ny type interkontinental ballistisk missil (ICBM), Hwasong-15, som kan nå hovedstaden Washington DC på den amerikanske østkysten, og som ifølge USAs forsvarsminister James Mattis innebærer en trussel mot hele verden.

I 1947 begynte tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists å stille dommedagsklokka for å advare om hvor nær verden er en kjernefysisk katastrofe. Da var det to år etter Hiroshima og klokka ble satt på sju minutter før midnatt. Hvert år blir viserne flyttet fram eller tilbake. Bare på det siste året har tida gått 30 sekunder i feil retning. Mange skylder på USAs nye president Donald Trumps inntog på verdensarenaen. Han snakker og tvitrer verden mot stupet.

En av dem som advarer mot tendensen til å tegne et forenklet svart/hvitt-bilde av konflikten mellom USA og Nord-Korea er Geir Helgesen, direktør for Nordisk institutt for Asia-studier i København. Han har mer enn 35 års erfaring som Korea-forsker. I et foredrag på NUPI nylig understreket han at selv om Nord-Koreas leder Kim Jong-un er i ferd med å sette verdensfreden i fare, er motparten medansvarlig. Nyheter om Nord-Korea er en favoritt i vestlige medier; det er den samme skrekkhistorien som går igjen. Nord-Korea framstår som et ubeskrivelig, umenneskelig helvete; Kim framstilles som den ultimate skrekkfiguren, mener Helgesen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han etterlyser nyansene. Det er ingen som vil skjønnmale livet i Nord-Korea eller renvaske Kim Jong-uns ambisjoner om å bli atommakt, men de konstante skrekkhistoriene derfra lever som i et ekkokammer. Demoniseringen av regimet er blitt vestens «masseødeleggelsesvåpen» i konflikten. Den internasjonale responsen innebærer stadig strengere sanksjoner og en aksept for at 200000 soldater deltar i militærøvelser i Nord-Koreas nabolag. I vesten mener man at dette garanterer fred, mens nordkoreanernes atomtester truer verdensfreden. En slik demonisering øker frykten i vesten og bidrar til å motivere en militær «løsning» på konflikten. Det er dem eller oss, påpeker Helgesen.

Nord-Korea, på sin side, oppfatter seg som en reke i skvis mellom to hvaler. Ifølge ferske uttalelser fra Kim Jong-un har landet nå nådd sitt historiske gjennombrudd med ambisjonen om å bli atommakt. Dette er utelukkende en strategi for å forsvare landets suverenitet mot USA; det er ingen trussel mot land som ikke krenker Kims regime og landets folk, heter det etter den siste oppskytingen.

Problemet er at verden ikke ser det slik. FNs sikkerhetsråd har en annen oppfatning; Donald Trump sier at han «skal ta seg av dette». Nord-Koreas eneste «venn», Kina, har gitt uttrykk for «dyp bekymring». Kinas forslag til løsning på krisen er en «freeze-freeze»-avtale, som vil innebære at Nord-Korea fryser sine våpentester, mot at USA fryser sine militærøvelser i området. En allmenn oppfatning i Kina er at USAs engasjement ikke bare handler om å bidra til alliansepartnerne Sør-Korea og Japans forsvar, men at USAs egentlige mål er å omringe Kina militært og slik bevare hegemoniet i den asiatiske Stillehavsregionen.

Veien til forhandlinger synes lengre og mer kronglete for hver rakett Nord-Korea avfyrer. Og USAs nåværende presidents strategi for å ta seg av problemet kan man bare gjette på.

Tidligere president Jimmy Carter har derimot hatt et mykere forhold til det nordkoreanske regimet i en 20-årsperiode. Han skrev nylig en artikkel i The Washington Post under tittelen «What I’ve learned from North Korea’s leaders». Der hevder han at han har erfart fra møter med «store leder» og andre at de er immune for innflytelse og press fra utsiden – i nyere tid også fra Kina.

Carter fastslår videre at lederne er helt rasjonelle og veldig opptatt av å bevare regimet, at de krever direkte samtaler med USA i den hensikt å oppnå en permanent fredsavtale i stedet for våpenhvilen fra 1953: «De ønsker slutt på sanksjonene, en garanti om at det ikke vil komme et militært angrep på et fredelig Nord-Korea, og eventuelt normaliserte forhold mellom deres land og det internasjonale samfunnet,» skriver Jimmy Carter.

Geir Helgesen mener at det er mangel på kulturell sensibilitet å omtale nordkoreanerne som «onde» eller del av «ondskapens akse». De akutte problemene er at verden vet for lite om den nye Kim Jong-un til å regne med at regimet vil kollapse. Dernest er det nytteløst med en verdensleder som setter «America first». Etter en mer enn 60 år lang konflikt trenger man nytt verktøy. Dersom man i stedet for USA ser for seg en annen forhandlingspart – kanskje triangelet Europa, Kina, Sør-Korea – kunne man muligens få Nord-Korea i tale. Men klokka tikker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook