Den tilfeldige forelskelse

I «Sommer 2005» forelsker en 53 år gammel forfatter seg intenst når hun tilfeldigvis møter ungdomskjæresten igjen. Romanen er tett på Tove Nilsens eget liv - men er ikke hennes personlige dagbok, sier hun.

Seint om kvelden 17. mai i år, etter at korpsene hadde spilt sin siste marsj, etter at vennene hennes hadde pyntet seg, gått på fest og for alvor påbegynt feiringen av nasjonaldagen, satte Tove Nilsen seg til å skrive en ny roman.

-  Da kjente jeg at jeg ikke skulle vente, jeg skulle skrive denne boka . 17. mai har dessuten aldri vært noen yndlingsdag. Jeg liker for eksempel godt å skrive på julaften - liker annerledesfølelsen av å holde seg inne en slik dag, sier Tove Nilsen.

-  Dette er ei bok som er skrevet i en raptus.

Da hun begynte, visste hun bare to ting: Den gamle kvinnen hun skrev om, skulle dø i løpet av romanen. Boka skulle slutte i oktober.

-  Man kan skrive tilsynelatende enkelt og samtidig være ekstremt opptatt av form. Formen i denne boka er tidsperioden fra mai til oktober. Da jeg fant den, løste hele boka seg. Tid er i det hele tatt veldig viktig i boka, både i måten den er bygget opp og i følelsen av hvor fort tida går.

Da Nilsen først satte seg ned, skrev hun hver dag fram til slutten av august, ofte også om natta. Hun trengte aldri vente på at ordene skulle komme.

-  Det er på en måte hinsides valg. Ikke velger du stoffet ditt, og ikke tidspunktet. Det var verst tenkelige tidspunkt: Sommeren 2006 var tidenes vakreste i Norge. Men det var deilig. De gangene hvor man skriver og ikke leter fordi trykket er blitt så sterkt, synes jeg er en gave.

At hun satt og skrev i akkurat samme tidsrom som former boka, var ikke tilfeldig. Boka heter da også «Sommer 2005».

-  Det er ei bok der mye gror opp av bakken - nå er det løvetann, nå har syrinene visnet. Jeg kunne bare se ut, gå gjennom Oslo og kjenne duftene. Det har med hele stemningen fra mai til oktober å gjøre, den beste perioden i et år. Det dreier seg om livskraft.

Tilfeldighet og optimisme

«Sommer 2005» handler om en kvinnelig forfatter som er nyseparert, bor sammen med sine to tenåringsdøtre og pleier en gammel mor som er døende. I det kvinnen er i ferd med å gjenvinne en slags kontroll over livet, mister hun den på ny. På Narvesen-kiosken på Hotel Contintental i Oslo møter hun helt tilfeldig en gamlekjæreste hun ikke har sett på 37 år.

-  Hun forelsker seg på et gatehjørne. Det er en kvinne med et tap bak seg - hun har nettopp opplevd en skilsmisse. Samtidig fornemmer hun at hun snart skal miste sin mor, som er en veldig livskraft i boka - dronningen av rabarbra.

Likevel forelsker hun seg impulsivt og intenst i sin ungdomskjæreste, 53 år gammel og langt fra alderen som vanligvis tilsier at man stuper inn i et nytt forhold.

-  Noen vil kanskje si at det handler om desperasjon. Jeg tenker på det som livskraft, sier Nilsen.

Mens hun skrev den, reflekterte hun over hvordan man tror livets store avgjørelser skal fattes på en gjennomtenkt måte. Hovedpersonen hennes erfarer snarere hvordan livets viktigste øyeblikk ytterst sjelden er gjenstand for refleksjon. I det ene øyeblikket dør moren hennes, i det neste må hun kjøpe melk. Samtidig er tilfeldigheter et viktig tema i «Sommer 2005», full som boka er av dem.

-  Det er veldig spennende at du kan gå et helt liv uten å møte noen igjen. To personer kan gå i hver sin gate ved siden av hverandre, og derfor ikke møtes. Så gjerrig er virkeligheten. Hadde den ene somlet litt, kjøpt ei avis, hadde historien vært meningsløs.

Tove Nilsen tenker seg om.

-  Det ligger en veldig optimisme i det - det motsatte av resignasjon. At det er mulig. At folk i en viss alder har parkert og tenker at sånn er mitt liv, det kan være godt. Men det ligger også en resignasjon i det, og resignasjon er en fæl ting. Den 86 år gamle kvinnen vil ikke resignere, hun er sint på at hun skal dø.

For Nilsen har det vært viktig å skrive ei bok om to mennesker som forelsker seg til de grader, men likevel er fullstendig klar over at de bærer et langt slep av levd liv.
 

-  At det ikke går an å begynne på nytt, men at noe flott hele tida kan skje. Dette er ikke ei skilsmissebok, det var det siste jeg ville skrive. Det er ei forelskelsesbok. Men det er også ei bok om andre typer kjærlighet: Til moren, til tenåringsdøtrene.

På høy bølge

Å skrive om en Oslo-forfatter som attpåtil er like gammel som Tove Nilsen, inviterer til den klassiske spekulasjonsøvelsen om forholdet mellom fiksjonen og livet til navnet på bokomslaget.

For i likhet med Dag Solstad, Hans Herbjørnsrud og Nikolaj Frobenius, har Tove Nilsen skrevet en roman som ligger tett på hennes egen historie.

Både skilsmissen, den nye kjærligheten og moren som dør er erfaringer også hun har gjort seg.

-  Min historie er ikke bokhistorien. Men jeg har tatt noen elementer av den og gjort den til fiksjon. Jeg har skrevet boka på en ganske høy bølge, sier hun og smiler.

-  Men i det du setter deg ned og skriver, må du ha avstand. Du kan ikke skrive i et kok av følelser. Dette er ikke Tove Nilsens dagbok om sommeren 2005.

Når lesere stiller henne spørsmål om forholdet mellom hennes eget liv og bøkene hennes, foretrekker Nilsen å flytte blikket til billedkunsten.

-  De fleste billedkunstnere bruker en modell, enten det er en elskerinne eller en bygning. Det er vi innforstått med. Men med litteraturen, kanskje fordi den er så ubehagelig, begynner vi å hisse oss opp med en gang: Hvor nært er dette forfatterens liv? For meg er det helt uproblematisk å ha to ting i hodet på en gang. Jeg bruker veldig mye av det jeg har levd og kjenner som modell. Men idet du leter etter et språk, en form og en historie, blir det noe helt annet. I tillegg er man som forfatter veldig bevisst på hva man forteller og ikke forteller. Man har scener i sitt eget liv man gjerne skulle skrevet om, men ikke kan.

-  Hvorfor tror du så mange later til å være opptatt av forholdet mellom fakta og fiksjon for tida?

-  Fordi det er romanens vesen. Det er ikke et tidsfenomen nå. Dante, for eksempel, plasserte noen av sine naboer godt ned til halsen i is. Shakespeare ble ofte beskyldt for å portrettere sine fiender, og Strindberg gikk meget tett på sine kjærlighetsforhold. Milan Kundera har skrevet at en forfatter står i veien for sine bøker lenge etter han er død. Du kan legge handlingen til månen, bare du vet noe om de menneskelige områdene du går inn i. Jeg tror rett og slett litteraturen blir bedre av det. Men alle vet at et maleri ikke er modellen. Sånn er det med romaner også.

Å skrive om gamle mennesker som dør, for eksempel, ville Nilsen aldri gjort hvis hun ikke visste noe om det.

-  For meg ville det vært utenkelig å skrive en roman der en 53 år gammel kvinne mister sin mor, uten å vite hva som skjer. Hvis jeg ikke hadde opplevd det, ville jeg syntes det var uetisk. Jeg mistet min mor, og som alle mødre og fedre var hun en hel verden. Jeg fikk lyst til å portrettere henne, sier Nilsen.

-  Samtidig ville jeg skrive om noe jeg hadde vært ekstremt redd for i hele mitt voksne liv. Når man blir voksen - jeg vet ikke når det er - må man på en måte late som om man ikke frykter å miste sine foreldre så veldig. Å bli voksen er å klare seg selv. Men det er bare en idé. Og denne kvinnen erkjenner at hun hele sitt liv har vært veldig redd for å miste sin mor.

Englevinge

«Sommer 2005» er også ei bok om Oslo. Slik Solstads Armand spaserer i Majorstugatene, går Nilsens hovedperson i sentrum og på Frogner.

-  Jeg likte helt konkret å skrive rutene hennes i byen. Det er deilig å skrive om en by du ikke trenger å drive research i. Du kan bare lukke øynene, så ser du hvordan gatene går.

-  Engler spiller en viktig rolle i boka?

-  Det er fordi jeg ofte leser om engler. Samtidig lever hovedpersonen i ei tid der det bare finnes syltynne tråder til religion og myter, til det som var før eller kommer etter. Ved siden av det rent estetiske, er det vel en lengsel etter noe annet, noe mer. Englene er hennes tynne tråd til det hellige.

-  Billedkunst generelt er også viktig i romanen?

-  For meg er dét viktigere inspirasjon enn andre bøker. Jeg har alltid lest, og glemmer kanskje hvor viktig det er. Men jeg er veldig opptatt av bilder, maleri og foto. Billedkunst gir jo også en mulighet til å gå etter noe som er større og helligere. I litteraturen blir det ofte prat og «statements». I billedkunsten kan du se og selv føle det streifet av en englevinge eller et lys som kommer inn på en bestemt måte. På sitt beste er det også det romanen prøver på.

Reiseblikk

Nilsen kjenner seg igjen i Dag Solstads tanker om romanen som noe man graver ut.  «Sommer 2005» ble mentalt påbegynt lenge før 17. mai 2006.

-  Veldig mye av tilblivelsen av en roman skjer i det skjulte, i åra før du skriver. Når et romanstoff er ferdig, er det som en filmremse du begynner å bla i oppe i hodet. Arbeidet er å få det fram. Jeg begynte egentlig på denne boka forfem år siden.

-  Hvordan vil du plassere den i forfatterskapet ditt?

-  Det finnes spørsmål i den jeg har vært opptatt av også tidligere. Det mest åpenbare er det å gå så tett innpå at noen tror du skriver selvbiografisk. Å etter hvert vite mer og mer om hvordan man kan spille med scener fra eget liv, for så å lage noe helt annet. Det finnes også i «Skyskraperengler», «Kretadøgn» og «Den svarte gryte». Og kjærlighet og kjærlighetsforhold. Jeg tror dessuten ikke jeg får til å skrive ei bok uten at det er en reise med.

-  Hvorfor det?

-  For det første har jeg alltid drømt om å reise. Men også fordi det å reise likner på det å skrive. Det er noe veldig vakkert i det. Det hender jeg er på Oslo S og ser på folk som skal ut på en reise. Det kan bare være en liten reise, men de har likevel noe i blikket. De skal et sted. Når man forflytter seg geografisk blir man en annen.

Reisen de stormforelskede 53-åringene i «Sommer 2005» legger ut på, vet ingen hvor ender.

-  Jeg liker å lage bøker som slutter åpent. En roman er en spørrende ting. Hvordan det går med disse to, etter de få månedene?

Tove Nilsen smiler.

-  Jeg vil tro det går veldig bra.