Den tøffeste av dem alle?

«Å VÅGE ER

å miste fotfeste for en stund, ikke å våge er å miste seg selv,» sa filosofen Søren Kierke-gaard. Han tenkte neppe på fenomener lik dem vi har observert den siste uka. Kristopher Schau våger der andre vegrer. Han er rett og slett den tøffeste gutten i gata. I hvert fall tilsynelatende.

Fra min egen oppvekst i nord-norske omgivelser kan jeg huske en lignende skikkelse i barnlig innpakning. Vi ungene kjedet oss og noe måtte skje. «Ronny» var den som kom med forslagene som fikk oss andre til å grøsse i skrekkblandet fryd. «Næh! Det kan du bare ikke gjøre!» sa vi - og så gjorde han det.

RONNY VAR IKKE

den absolutt peneste eller glupeste av oss, men han lyktes i å sette seg selv i sentrum for vår oppmerksomhet. Jeg husker at han noen år seinere utvidet repertoaret og avanserte i sine rampestreker. Da kom hele den lokale faglige ekspertisen løpende - for å prøve å forstå hva det egentlig var med denne guttungen. Ikke vet jeg hva de fant ut - men som psykolog vil jeg anta at resonnementer rundt det å være et barn som ikke hadde følt seg sett og hørt - og som kompenserte for å oppnå aksept og beundring - er nærliggende forslag. Ronny var likevel ikke briljant nok til at rikspressen skrev om ham på førstesida. Hvilken oppskrift var det han ikke hadde fått med seg?

Det begynner å bli ei stund sia 1970-tallet, og oppmerksomhetssuget har fått et annet ansikt. Vi har ny og bedre kommunikasjonsteknologi, og livet kan fanges gjennom ei kamera linse. Populærkulturen er gjennomseksualisert, og realityseriene lever godt på vår kollektive ekshibisjonisme og voyeurismetrang. Det er grenseforskyvninger og ekstremifisering for alle penga. I ei tid hvor kampen om de berømte 15 minuttene tilspisser seg, må det hardt skyts til.

SEX ER OG BLIR

god gammel salgsvare. Unge jenter renner ned mykpornoredaktørene og vil vise «alt». Rocco arrangerer Porno-Idol, og koreanske kunstnere vil sette opp gjennomsiktige lavvoer og lage porno for åndseliten på Sørlandet. Det er ikke bare hva du gjør, som teller, men hva du kaller det.

Noen puler for kunsten, andre for Schau og skauen. Vi lever i tiden - og vi krever effektivitet. Hvorfor slite seks år på universitetet for å oppnå anerkjennelse, når man kan vrenge av seg klærne og bli medieyndling på ti minutter på Quart?

Kanskje er det ingen grunn til å skrike opp. Løsluppen sex var obligatorisk festivalingrediens selv tilbake på Woodstock. Vi står neppe overfor et nasjonalt moralsk sammenbrudd i dag. Det ligger i den menneskelige natur å søke å overskride grenser. Det er både skremmende og spennende. For øvrig er det også et av grunnelementene i evolusjonen, og det er hva som fører oss fremover.

MEN DET NYTTER

ikke å løpe som et helvete dersom man løper feil vei. Vi kan sikkert pule oss såre for hva vi orker: Men en ting er sikkert: På et tidspunkt blir seksualiteten trivialisert. Ikke handler det i bunn og grunn så mye om kåtskap heller. Sex blir mer et uttrykk for andre behov. I ei tid hvor vi beregner kostnadskalkyler selv i følelsesmessige investeringer, har ensomhet og tomhetsfølelse gode kår. Det ser jeg hver dag på jobb. Min egen 13 år gamle sønn og navnebror av Schau, kan se på Jack-Ass på MTV. De kule gutta setter utfor bakkene i handlevogner og må se døden i øynene for å kjenne at de lever. Selv er jeg en pyse og opplever adrenalinkick så det holder hver gang jeg skal betale innholdet i handlevogna - og trygler om dekning på visakortet. Jeg håper likevel å kunne lære ham at ekstremstunt og rock ` n roll-sex langtfra er livets største utfordringer.

EN AV DEM

kommer kanskje om noen år. Når han sitter hjemme og lurer på om jenta han møtte i helga - hun som han kjente et øyeblikks ekte nærhet til - har hun lyst å treffe ham igjen? Er han nok - sånn «bare» i seg selv?

Det er risiko, det. Det er tøft.