Den tøylesløse

En crazy bok om tøylesløs forelskelse, full av verbalkomikk og skjøre påfunn.

Visste du at to bjørketrær kan skjelve og bøye seg mot hverandre, ikke av vind, men av kjærlighet? Eller at et hjerte, av logiske og fornuftige grunner, kan hamre som tromma i et danseorkester og føre et menneske halvveis til himmelen? Hvis ikke, slå opp i «Marsipangrisen», så får du syn for sagn. Dette og et hav av andre fenomener er tenkbare realiteter i Bondes fantasiverden. Hennes tekster er noe av det mest crazy i norsk litteratur for tida, og som sin eneste verdige konkurrent overgår hun seg selv i denne sin tredje roman. Det handler om kjærlighet ved første blikk, likevel med det avgjørende forbehold at det bare er den ene som rammes av Amors piler. Det skjer for Toscana Nettz da hun banker på hos Carl Ivar Plancke for å selge lodd til inntekt for adrenalin (!). For en kvinne med vett i skallen er den mannen en gave fra himmelen, tenker hun på hjemveien.

Kjønnsbøyning

Som en slik himmelsk gave vil Plancke nødig se seg selv. Han har sørgelige erfaringer med kjærligheten, som observatør til sine foreldres liv, hvis samlivsgjenvordigheter han nødig vil se gjentatt i eget liv. Plancke har tatt doktorgraden på en avhandling om kjønnsbøyning i romanske språk, men i sin holdning til det fysiske kjønn er han ubøyelig. Han hører nemlig til de lykkelige få som blir vekket om natta av sine ideer, og som sjelden fjerner seg så langt fra studiene at de får sitte i fred for påminnelser om skriftspråkets eksistens.

Kjærlighetsmåltid

For fornøyelsens skyld


I «Marsipangrisen» nekter Bonde seg ingenting. Hun skildrer en tøylesløs forelskelse med en fantasi like tøylesløs som forelskelsen selv og møter, som skrevet står, det dødsens alvorlige livet med farseaktige latterligheter. Gullkorn og visdomsord strøs utover sidene og vris og vrenges på slik at de glitrer i nye og overraskende farger i et sant fyrverkeri av verbalkomikk som nok kan leses som en satire over kjærlighet og samliv, men helst blott til lyst. Den som leter etter alvor og budskap og gudstro og familieproblematikk og fanden og hans oldemor, vil sikkert kunne finne det. Men dropp for guds skyld den slags gravalvorlige forehavender. Spiser man marsipangriser, er det vel for smakens og fornøyelsens skyld, ikke fordi det er sunt for fordøyelsen.