Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den tredje løsningen

IRAN: Demokratiske endringer som vil gjøre en vestlig invasjon overflødig, er innen rekkevidde skriver Milica Javdan

DET IRANSKE regimets atomvåpenprogram har vært mye framme i norske medier de siste månedene og debatten har blitt mer intens i takt med president Ahmadinejads krasse retorikk. Det iranske regimet fremstiller retten til anriking av uran som en nasjonal ære og mediebildet i landet domineres av et «defensivt Iran» med landets nasjonale interesser for øye, som taler den offensive vesten midt i mot ved å fastholde sine rettmessige krav. Vestlige medier, derav også norske medier, har til en viss grad kjøpt dette forvrengte bildet av det iranske samfunnet. Det var derfor med stor glede jeg leste Line Franssons artikkel her i Dagbladet 23. april, der møte med landets unge intellektuelle danner grunnlaget for debatten.Sannheten er at det iranske regimet, i løpet av sine 27 år ved makten, har ført et offensivt muslimsk fundamentalistisk felttog. I første omgang mot eget folk, dernest sine naboland og det internasjonale samfunnet. Landets atomprogram er intet unntak. Å dominere vestlige medier med et bilde av det iranske folket forent bak atomspørsmålet er et mål i seg selv for det iranske regimet. Det gir saken større legitimitet. Ensrettingens klør strekker seg utover Irans grenser. Utfordringen ligger i å ikke tillate at norske medier blir brukt som det iranske regimets propagandakanal.

DEN IRANSKE motstandsbevegelsen (NCRI) avslørte det iranske regimets atomvåpenanlegg i byene Arak og Natanz i august 2002, som inntil da hadde blitt holdt skjult for verdenssamfunnet i 18 år. Prisen er revansjeaksjoner fra det iranske regimets side ved en økning i drap av politiske fanger. Aksjonene har en skremmende likhet til opptrappingen av henrettelser som førte til massakrene i 1988-89. Politiske fanger er blitt advart: Dersom det iranske regimet blir møtt med sanksjoner av FN vil de alle som en bli henrettet. Denne siden av saken har ikke fått mye spalteplass i norske aviser. For en brutal ironi det er å hevde at det iranske folket ser med stolthet på atomprogrammet. Dette er i sannhet prisen det iranske folket betaler for sin «nasjonale stolthet», bak torturkamrenes lukkede dører, hvor journalistenes mikrofoner og kameralinser uteblir.Den islamske republikken Iran, bevæpnet med atomvåpen, representerer en trussel mot hele verdenssamfunnet. Kilden til de stadig økende urolighetene og de brutale sammenstøtene i nabolandet Irak er å spore i det iranske regimets infiltrering. Det iranske regimet finansierer oppvigleri og disputter mellom shia- og sunnimuslimer i et forsøk på splitt og hersk-teknikk. Målet er å etablere en fundamentalistisk stat etter iransk modell i Irak og videreføre drømmen om et islamsk imperium. Iran har i en årrekke støttet Hamas og Islamsk Jihad i Palestina og Hizbollah i Libanon. Mullahene har bevisst motarbeidet og manipulert fredsarbeidet mellom Israel og Palestina. Den iranske presidenten har ved flere tilfeller oppfordret til utradering av staten Israel og stemplet Holocaust som en myte, samt truet vestlige land med terrorisme. Den islamske republikken Iran gir et ideologisk løft til alle muslimske fundamentalister verden over med drømmen om herredømme. Bevæpnet med atomvåpen søker regimet å sikre sin framtidige eksistens. Ved å tale vesten midt i mot, ønsker man å vise muskler til den minimale kretsen av lojale undersåtter den fortsatt har i landet.

VESTENS POLITIKK vis-à-vis Iran i en årrekke kan oppsummeres i et enkelt ord: Ettergivelsespolitikk. Denne blidgjøringslinjen er blitt ført med sikte på å sikre lukrative handelsavtaler med landet, samt å ikke fremprovosere reaksjoner, i et forsøk på å holde fundamentalistene i sjakk. Etter at det iranske regimets atomvåpenprogram ble avslørt, viste det seg at det om kort tid heller vil være fundamentalistene som holder hele verdenssamfunnet i sjakk. Ved å hale ut tiden i forhandlinger med diverse land, hvor Iran har vist seg kompromissløs vedrørende sitt atomvåpenprogram, ønsker regimet å sikre seg den tiden den trenger til å fullføre atombomben. Problemstillingen per i dag er hva som er den beste fremgangsmåten i møte med trusselen den islamske republikken med atomvåpen utgjør. Den iranske motstandsbevegelsen med lederen Maryam Rajavi i spissen representerer den tredje løsningen som går ut på et klart nei til ettergivelsespolitikk, nei til fremmed invasjon og ja til å overlate det iranske folkets skjebne i hendene på det iranske folket selv og deres rettmessige talerør i den iranske motstandsbevegelsen. Denne løsningen fremsatte fru Rajavi for første gang under et møte i Europaparlamentet desember 2004 og er langt i fra et ukjent fenomen blant vestlige parlamentarikere eller norske stortingsmedlemmer. Fram til i dag har budskapet blitt møtt med døve ører og lukkede dører i norske medier. Den såkalte «kritiske dialogen» og EU-troikaens initiativ er blitt hyllet som den absolutte gode metode fram til 40.000 selvmordsbombere spente sprengstoffbeltene fast, med vestlige mål for øye og president Ahmadinejads beskyttende hånd over seg. I midten av april kunne han brautende og stolt uttale følgende: «Situasjonen er fullstendig forandret, vi er en atomstat». Det er her den europeiske politikken har feilet.

UNDER DE FØRSTE forhandlingene med Iran over landets atomvåpenprogram inngikk Storbritannia, Tyskland og Frankrike en hestehandel hvor Iran sa seg villig til å stanse sin urananrikning i bytte mot at EU beholder Irans største opposisjonsgruppe Folkets Mojahedin, som utgjør majoriteten i paraplyorganisasjonen NCRI, på listen over terroristorganisasjoner. Dette er den samme bevegelsen som gjennom sitt brede nettverk og støtte i den iranske befolkningen avslørte regimets atomvåpenprogram. Denne stemplingen har ingen juridisk legitimitet og er bestridt av 500 jurister og 1000 parlamentarikere verden over, deriblant et flertall ved det norske Stortinget under forrige stortingsperiode. Med et pennestrøk ble en hel nasjons kamp for sine mest fundamentale rettigheter stemplet som terrorvirksomhet, som en vennlighetsgest i møte med - ironisk nok - den største sponsoren av internasjonal terrorisme, nemlig det iranske presteregimet. All nasjonal motstand mot det fascistiske regimet de siste 27 årene har dermed vært illegitim. Drapet på 120.000 politiske fanger blir av Iran rettferdiggjort ved å vise til kampen mot terrorisme. Gjenreisningen av det islamske Kalifatet med sete i Teheran er ingen utopi. Det er denne visjonen president Ahmadinejad sikter til i sin demagogi. Ved å begrense det iranske folkets motstandskamp og nekte dem sete ved forhandlingsbordene når det iranske folkets skjebne vedtas bak maktens korridorer, knebler man det iranske folket, i bytte mot Ahmadinejads retorikk. Denne linjen vil kun ha krig som eneste mulige utvei.Det iranske folket er ikke avhengige av vestens økonomiske eller militære støtte til å frembringe endringer i landet. Kun ved å anerkjenne legitimiteten av det iranske folkets motstandskamp vil demokratiske endringer i tråd med den iranske folkeviljen være mulig. Den mest demokratiske løsningen på problemstillingen er nettopp å la den iranske folkeviljen råde gjennom deres nasjonale motstandskamp. Demokratiske endringer i Iran som vil gjøre en vestlig invasjon overflødig, er innen rekkevidde.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling