GJENSYN MED PHILIP: Lasse Kolsrud gir stemme til den desillusjonerte detektiven Philip Marlowe i "Det lange farvel", som sendes på P1 og P2 Skjærtordag, men tyvstarter i kveld på P1 pluss. Marlowe er også helten i en rekke såkalte "film noirs" og spilles av blant andre Humphrey Bogart og Robert Mitchum.
GJENSYN MED PHILIP: Lasse Kolsrud gir stemme til den desillusjonerte detektiven Philip Marlowe i "Det lange farvel", som sendes på P1 og P2 Skjærtordag, men tyvstarter i kveld på P1 pluss. Marlowe er også helten i en rekke såkalte "film noirs" og spilles av blant andre Humphrey Bogart og Robert Mitchum.Vis mer

Den triste detektiven

Den litterære detektiven Philip Marlowe skapte en egen arketype. Fordi han er så tøff, og fordi han ikke er det.

Kommentar

Klisjeer blir klisjeer av en grunn. Enkelstående litterære skikkelser blir popkulturelle arketyper fordi så mange fascineres av dem, og fordi det er godt jordsmonn for nytolkninger og parodier. Den livstrette privatdetektiven, som ferdes i hatt og frakk gjennom gatene i en egnet amerikansk storby og hamler opp med farlige menn og farligere damer, er en slik. Etterkommere og etterligninger finnes i bøkene til Thomas Pynchon, i filmer som «L.A. Confidential» og «Sin City» og animerte sjangerleker som «Hvem drepte Roger Rabbit» og «Fish City».

I påsken går NRKs Radioteater tilbake til kilden, til en av de første og helt klart den mest innflytelsesrike av detektivene med bløt hatt og harde kuler: Philip Marlowe, fra Raymond Chandlers krimromaner. På film har Marlowe blitt spilt av blant andre Humphrey Bogart, Robert Mitchum og Elliot Gould. I Radioteatret er det Lasse Kolsrud som gir ham stemme, i «Det lange farvel», som sendes fra skjærtorsdag til første påskedag.

Det er noe mykt og hardt også i Marlowe selv. Når det er en skikkelse med en slik varig appell, har det mye å gjøre med den besnærende, dempede barskheten. Philip Marlowe er aldri imponert og sjelden redd. Han møter farlige menn og farligere damer med livstrette sarkasmer og kontant handling. Av all forvorpenheten han støter på, og det er ikke så rent lite, er det ingenting som overrasker ham.

Men om Philip Marlowe er uimponert, er han ikke uberørt. Den som har mistet alle illusjoner, har en gang hatt dem. Skuffelsen røper romantikeren. Selv om han for mange er en kvintessensiell amerikansk skikkelse fra midten av forrige århundre, er Marlowe på flere måter en hjemløs skikkelse, en ridder i en lite ridderlig tid, en prinsipiell mann omgitt av i overkant bøyelige mennesker. De tørre kommentarene kommer fra en mann som ikke har noe håp om å vinne kampene sine, men forsetter å kjempe. Om en kvinne tenker han: «På ti meters hold så hun ut som om hun hadde klasse. På tre meters hold så hun ut som noe som var laget for å sees på ti meters hold».

«Det lange farvel» er kanskje den tristeste av Marlowe-romanene. Den er befolket av rastløse, hjemløse drankere. Chandler var selv én av dem. Den flyter liksom på en flod av svik og tap, selv om den holdes hardt i tømme av Marlowes ironi, som han retter både mot seg selv og andre. Når de utallige kopiene som henger i frakkeskjøtene på Marlowe sjelden blir så interessante som ham, er det som regel fordi de har de ytre kjennetegnene hans, men ikke de indre. De har antrekket, pistolen og evnen til å finne vel så dødelige formuleringer i pressede situasjoner, men gir ingen forståelse av den døyvede sårheten i det lakoniske.

Raymond Chandler hadde som ambisjon å heve krimromanen opp til et nivå der den ville bli respektert som litteratur og ikke bare underholdning. På en måte lyktes han bedre som lyriker enn som krimforfatter: Krimgåtene hans går ikke alltid opp, men melankolien er ekte og konsekvent.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook