IKKE EN VANLIG SAK: Fagdommer Wenche Elisabeth Arntzen ankommer og setter  retten etter en pause.  Sakkyndige  Synne Sørheim. Torgeir Husby,   Terje Tørrissen og Agnar Aaspaas. Foto: Bjørn Langsem
IKKE EN VANLIG SAK: Fagdommer Wenche Elisabeth Arntzen ankommer og setter retten etter en pause. Sakkyndige Synne Sørheim. Torgeir Husby, Terje Tørrissen og Agnar Aaspaas. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Den trøstende statsmakt

Rettsaken mot Anders Behring Brevik er ikke over. Den har bare tatt en kort pause for å tørke tårene.

Når man ser rettssalen fra tilskuerplass kan man fort komme til å tro at det er de fire sakkyndige på det forreste bordet, det som er plassert sånn at vi ser ansiktene deres rett forfra hele tiden, som er denne sakens hovedpersoner. Før saken startet ble det også sagt, av mange, at «det interessante i denne rettssaken er hvorvidt Breivik er tilregnelig eller ikke». For alt vi vet, kan det godt tenkes at de ender med å bli det - om seks uker skal de sakkyndige føre ordet og argumentere for eller mot tilregnelighet. Kanskje er det også på grunn av dem at jeg, ved starten av rettssaken, tenkte at hver minste lille detalj ved Anders Behring Breivik kunne vise seg å være viktig. I tre uker har jeg studert ansiktet hans inngående og registrert at han er på sitt mest intense når han snakker om ideologi, at han fremstår som en stolt fagmann når han forteller om hvordan han lagde bomben og at han blir oppriktig opprørt når vitner fremstiller ham som en uhøvisk bølle. Utover det sitter han påfallende rolig, det er knapt så han beveger en muskel i ansiktet. Og hva man leser ut av dette ansiktet sier kanskje mer om den som ser, enn om det man faktisk ser.

«Hans ideer er banale, men hans gjerninger er onde og grusomme, hvorfor dvele ved dette?», spurte professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary et par uker ut i rettssaken. Hun fikk svar. Men de handlet, når sant skal sies, vel så mye om hvor tåpelig Matlary er, som om hvorfor denne rettssaken faktisk er viktig for mange av oss. Hadde noen spurt etter den første uken av rettssaken, ville jeg ha svart at vi skulle dvele ved denne saken for å se hvilken kime til vold som finnes blant dem som dyrker den marginale, men brennbare forestillingen om muslimsk overtakelse av Europa. Etter den andre uken ville jeg kanskje ha svart at bomben i regjeringskvartalet, og vitnemål fra de overlevende, har fått meg til å lure på hvilke traumer og skader mennesker lever med i andre deler av verden - og hvilken skade de norske bombene har påført sivilbefolkningen i for eksempel Libya. Etter denne siste, opprørende uken tenker jeg aller mest på at man ikke skal ta barna sine for gitt. Når folk spør, svarer jeg riktignok at det er historisk viktig, at det skal bli uhyre interessant å se hvilke konsekvenser denne rettssaken kommer til å få for de sakkyndiges rolle i fremtidige saker, at det er fint å se hvordan rettsstaten håndterer dette. Men når jeg sitter og griner på kontoret etter å ha hørt om femten, seksten, sytten år gamle mennesker som har fått ansiktene sine skutt i stykker, så er det egentlig ikke rom for å dvele ved så mye annet enn akkurat det.

Det har vært øyeblikk i løpet av disse ukene hvor jeg har tenkt at man kunne ha droppet alt som handler om bakgrunn, motivasjon, livsløp og konsentrert seg om hendelsene den 22. juli. Skåret gjennom alt dillet, gjort kort prosess og dømt ham for det alle vet at han er skyldig i. I stedet har vi fått en omstendelig, pedantisk gjennomgang av hendelsene, en tilsynelatende evig strøm av rystende obduksjonsrapporter og sakte, men sikkert går det opp for meg at det er dette som er sakens kjerne: Mens minneordene til de drepte blir lest opp, et smilende bilde av hver enkelt jente og gutt vist på skjermen, slutter rettssalen å være rettssal og blir et felles sørgerom. Det er som om retten tar en ukes pause fra å være domstol. I stedet får vi en uke med begravelser.

Før saken startet ble det sagt at rettsstaten skulle demonstrere sin suverenitet ved å behandle dette som en hvilken som helst rettssak. Det er ikke godt å si hvem man tenkte man skulle lure ved å late som om vi er vant til å forholde oss til så mange drepte og skadde i en og samme sak her i Norge. Så prøver da heller ikke retten å late som om den er blasert og uberørt av omfanget. I stedet fortsetter den i linjen fra Stoltenbergs første tale, via rosetoget og «Barn av regnbuen», til denne tilnærmingen: I all sin tilsynelatende mykhet er det en brutal avkledning av den voldsromantiske logikken vi ble presentert for under rettssakens første uke. I tilfelle noen skulle ha glemt det, i den første ukens intense stirring på Breivik, så snur retten blikket vårt mot det denne saken handler om. De døde, de skadde, de pårørende - og det nasjonale traumet som den 22. juli er for oss.

Ifølge professor Nina Witozek er det norske folk dårlig rustet til å takle «møter med djevelen». Vi vet ikke hvordan vi skal forsvare oss mot ondskap, fordi vi har vært så lykkelig forskånet fra den. Følgelig har vi oppdratt våre barn til en særnorsk pasifisme, med «klapsfri oppdragelse» og «manglende martial arts-tilnærming». Dette forklarer også, mener den polskfødte professoren, hvorfor ungdommen på Utøya ikke utviste større heltemot enn å løpe sin vei. Som hun sier: «Hva med selvforsvar og selvoppofrelsesinstinkt? Eller den oppfinnsomme, askeladdenske tilnærmingen?». Om et slikt utsagn kan man si mye. Man kan høflig nøye seg med å påpeke at selvoppofrelsesinstinkt var det mange som utviste på Utøya, både døde og overlevende. Man kan påpeke at eventyrfigurer nok klarer seg bedre i eventyr enn i virkeligheten. Og at det nok ikke er veldig mange land som trener sine barn til å slåss tomhendt mot voksne bevæpnede menn, enten de er født her eller der.

Jeg er neppe den eneste nordmannen som har kjent at lysten til å knuse ansiktet til Breivik ned i steintrappene på Tinghuset, har vært betydelig større enn viljen til å synge barnesanger på Youngstorget. Likefullt anser jeg det som et sivilisert framskritt at det er det siste vi fortsatt oppdrar barna våre til. For alt jeg vet kan det godt tenkes at folk i andre land rister på hodet over at statsadvokaten håndhilser på en massedrapsmann, at de fniser over at tusenvis av mennesker samles for å synge en visesang i lunsjpausen. Men jeg ser heller ikke bort fra at det finnes en del land som misunner oss en tilstand hvor den dømmende statsmakt også tar seg tid til å være en trøstende statsmakt.