YTRINGSFRIHETENS GRENSER: Ubaydullah Hussain (t.h.) sammen med sin advokat John Christian Elden til ankebehandlingen av to straffesaker i Borgarting Lagmannsrett.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
YTRINGSFRIHETENS GRENSER: Ubaydullah Hussain (t.h.) sammen med sin advokat John Christian Elden til ankebehandlingen av to straffesaker i Borgarting Lagmannsrett. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Den truende friheten

Ytringsfriheten er vår mest ubehagelige frihet. Derfor er den under permanent angrep.

Kommentar

Det har blitt et mønster. Når trusler eller drap rammer forfattere, karikaturtegnere, politikere eller journalister, hylles ytringsfriheten med flammende patos. Etter noen dager eller uker er vi tilbake på hovedsporet. Der handler det om det viktige ordet MEN. Dvs. behovet for å begrense eller strigle ytringsfriheten så den ikke krenker noens følelser. Eller fordi den gir plass til meninger som er uønsket og oppleves som truende eller upassende. Ytringsfriheten skal tilpasses norsk konformitet, dvs. det store fellesskapet som deler verdier og setter grenser. Det er liten forståelse for at ytringsfriheten er viktigst for minoriteter som ikke har søkt tilflukt i fellesskapets varme. Noen av dem utnytter ytringsfriheten grovt, f.eks. ytterliggående islamister som forakter «vestlige» menneskerettigheter, men likevel gjemmer seg bak dem. Samtidig er det slik at vi ikke kan frata ekstremister ytringsfrihet uten at det rammer denne frihetens grunnmur. Det er ytringsfrihetens pris. Og den er verdt det. Knebling har langt større kostnader.

Et godt eksempel på ytringsfrihetens dilemma er saken mot Ubaydullah Hussain, også kjent for å være talsmann for den ytterliggående gruppa Profetens Ummah. Han ble dømt både i tingretten og lagmannsretten for å ha framsatt trusler mot to journalister og en forsker. Samtidig ble han frifunnet for terroroppfordring og forherligelse av angrepene mot Boston Marathon i 2013 og mot Statoil-anlegget i In Amenas samme år. I dommen het det: «Dersom ytringer med slikt innhold skal være straffbare, mener lagmannsretten at dette krever klarere tale fra lovgiver». I går opplyste Det nasjonale statsadvokatembetet til Dagbladet at saken ikke er anket til Høyesterett, slik det var ventet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frifinnelsen strider antakelig mot manges rettsfølelse. En som har grepet fatt i dette er Aftenpostens kommentator Joacim Lund. Han stiller spørsmål om hva vi må tåle i ytringsfrihetens navn, og fortsetter: «Når er det på tide å smelle en neve i bordet og si at nok er nok»? Lund viser til at retten er så til de grader i utakt med befolkningen at det går på rettsfølelsen løs. Som bevis på dette henter han fram en undersøkelse fra Universitetet i Bergen som kartlegger nordmenns holdninger til hva vi må tåle i ytringsfrihetens navn. Undersøkelsen viser bl.a. at folk ønsker å begrense ytringsfriheten til organisasjoner som ikke tydelig respekterer demokratiets spilleregler.

Det foreligger også andre meningsmålinger som peker i samme retning. Den mest omfattende er en befolkningsundersøkelse fra 2014 som kartla holdninger og erfaringer når det gjelder ytringsfrihet. Den er ikke hyggelig lesning. Meningsmålinger viser at store deler av folket er villige til å sette til side rettssikkerhet og personvern hvis det foreligger mistanke om et nært forestående terrorangrep. F.eks. aksepterer halvparten av befolkningen at myndighetene kan holde folk i forvaring uten lov og dom. Alle typer avlytting og overvåking har også stor støtte. Tilliten til mediene er svært lav.

Folks rettsfølelse blir stadig trukket fram når målet er å heve strafferammer eller kriminalisere handlinger og ytringer. Tilsynelatende er nordmenn et strengt og hevngjerrig folkeslag som mener domstolene er for milde og fengslene for luksuriøse. Forskningsprosjektet «Straffenivået og folks holdninger til straff i Norge» (2009), viser noe annet. Riktignok bekreftet en av målingene at et stort flertall mener straffene er for milde. Samtidig ble det dokumentert at nordmenn grovt undervurderer straffene som gis i norske domstoler. Når de spurte skulle vurdere hvilken straff som var riktig for en rekke lovbrudd, var det meget godt samsvar med hva domstolene praktiserer. Dette tyder på at rettsfølelsen er vesentlig mer liberal når den konfronteres med konkrete saker og spørsmål. Myten om nordmenns blodtørst kan trygt parkeres.

Det er to hovedgrunner til at vi ikke bør innskrenke rommet for frie ytringer. Den ene er at det vil svekke folkestyret og rettsstaten. Juridisk meningskontroll vil medføre kompliserte og farlige grensedragninger som gir myndighetene en makt de ikke bør ha. Vi vil få en nedkjøling av den offentlige debatten på grunn av faren for å trå over en uklar grense. Den andre grunnen er at effekten av innstramming vil være minimal, og mest sannsynlig negativ. Lover endrer ikke holdninger eller verdier. De bare driver ekstremistene under jorda der de kan knoppskyte uten å bli sett.

La dette også være klart: Respekt for ytringsfriheten handler ikke om å akseptere eller respektere ekstremistenes meninger eller handlinger. Tvert imot er det en viktig oppgave å bekjempe totalitære holdninger. Det skjer mest effektivt ved politiske oppgjør i det offentlige rom.