Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Den tyngste børen

Topplederen i SAS har kuttet lønna si med tjue prosent og likevel er det ingen som klapper.

Da Rickard Gustafson våknet i dag morges, den første helgen etter sin verste uke som toppsjef, var han sikkert fornøyd med seg selv. I det man, på hans språk, kaller «en ekstremt krevende situasjon» klarte han å få alle de nødvendige fagforeningene til å underskrive på de nødvendige kuttene. På den måten klarte han å redde den store, tradisjonsrike bedriften han ble satt til å lede for halvannet år siden. SAS. Skandinavias stolthet. Verdens mest punktlige flyselskap. 48-åringen kan fortsatt huske de filmstjerneaktige, blonde flyvertinnene, i sine turkisblå drakter, fra den aller første gangen han fløy. Det må ha vært på midten av 70-tallet en gang, den gangen ABBA var på topp, og det var nesten bare ham - på hele skolen - som hadde tatt fly til utlandet. Nå har han reddet selskapet fra å gå konkurs. I tillegg har han, topplederen, gått foran med et godt eksempel. «Det skulle bare mangle», tenker han, «om ikke jeg skulle gå foran og bære den tyngste børen».

Fra og med 1. desember kommer Rickard Gustafson til å tjene mye mindre enn han har gjort til nå. Hvert eneste år framover kommer han til å tjene to millioner svenske kroner mindre enn han ville ha gjort om han ikke selv tok initiativ til at lønna hans skulle kuttes. Ja, ikke bare kuttes. Det skulle være hans lønn som ble kuttet aller mest. 20 prosent frasa han seg. Andre ledere i bedriften ble pålagt å kutte mellom 15 og 17 prosent - og regnet man litt annerledes på det, kunne man egentlig si at det korrekte tallet var 12 prosent nedgang i lønn. Men uansett hvordan man regnet, enten man regnet i rene kroner eller i prosenter, vil ingen kunne si annet enn at det er toppsjefen selv som har betalt inn aller mest til felleskassen.

Det er mulig Rickard Gustafson trodde han skulle få applaus for beslutningen sin. Enten fra sine gamle kollegaer i Andersen Consulting og GE Capital, som sikkert vil se det dristige og nyskapende i å velge utradisjonelt for en moderne toppleder. Og, om ikke applaus, så i det minste anerkjennelse fra fagforeningene, som vel alltid er enige i at de som tjener mest skal tjene mindre. Det er, så vidt han kan forstå, et prinsipp for dem, dette med at alle skal være så like som mulig. Selv kommer han fra en litt annen kultur - riktignok er han vokst opp i det svenske folkhemmet, han som alle andre på hans alder, så han skjønner hva de tenker - men gjennom utdanning og arbeidsliv har han også lært at man må skille mellom de beste, de nest beste og resten. Hvis ikke vil ikke markedet fungere og konsekvensene av det tør han ikke en gang å tenke på.

Han er jo ikke dummere enn at han, når han tenker seg om, skjønner at det kan være uforståelig for andre at ti millioner svenske kroner i årslønn kan fremstå som et helt riktig beløp for en toppsjef. Men det de ikke tenker på, når de roper opp i denne blandingen av misunnelse og svensk jantelov, er at en internasjonalt orientert bedrift - som SAS - må ha blikket rettet utover og oppover. Mot tendensene i det internasjonale markedet. Ikke bakover i tid eller ned mot «gutta på gølvet», eller kabinpersonalet, som han insisterer på å kalle dem.

De internasjonale tendensene er helt klare, skal SAS klare å henge med, så må de tenke større. På alle måter. Og i et internasjonalt marked, må man operere med internasjonale lønninger. Selvsagt justert for de ulike landenes kulturer, som i dette tilfellet faktisk betyr at man har en relativt moderat topplønn. Han merker det jo, når han en sjelden gang møter folk han gikk på barneskolen med, at de ikke har noen forståelse for at ti millioner kroner på mange måter blir som en abstrakt størrelse å forholde seg til. Det er ikke pengene i seg selv, som han har prøvd å forklare mange ganger. Det handler blant annet om at SAS ville fremstått som en useriøs aktør i markedet om han hadde tjent, la oss si, halvannen million kroner. Det ville ha gitt et feilaktig inntrykk av SAS som en billigkjede, en oppkomling i bransjen, en som sa seg fornøyd med bunnfallet av lederkandidater. Det ville rett og slett ha sendt ut helt gale signaler til markedet. Og det er tross alt markedet de lever av.

Når han går i dusjen, denne første lørdagen i sitt nye liv, hører han at svensk radio oppsummerer uka som har gått. Først kommer et langt innslag om Gaza. Dit har ikke SAS flyruter. Så kommer et like langt innslag om SAS. Først kommer en representant fra en av fagforeningene. Han er, tross alt, glad for at de ikke gikk konkurs, men er betenkt med tanke på fremtiden. De vil komme til å måtte jobbe lenger, tjene mindre og de har allerede mistet pensjonsrettigheter de trodde var avtalt, en gang for alle, den gangen avtalene ble inngått. En del av kollegaene hans kommer til å miste jobben, eller bli «outsourcet» som det heter på godt svensk. Rickard Gustafson sukker litt for seg selv. «De skulle bare vite», tenker han, «hvor hardt jeg har forsøkt å skjerme dem best mulig».

Så kommer en professor ved handelshögskolan. Han mener, i likhet med mange andre som forsker på ledelse, næringsliv og finans, at toppsjefen i SAS nå har blitt «trendledende» for andre toppledere i Skandinavia. «Tidligere har vi sett denne tendensen i Japan og USA, men dette er første gang vi ser den her hos oss», sier professoren og slår fast at vi kommer til å se mer av dette i tiden fremover. Så kommer en avisredaktør og forteller at det Rickard Gustafson har gjort, er helt i tråd med det nordiske tenkesettet. «Vi liker ledere som viser at vi sitter i samme båt», sier hun. Akkurat det siste der var kanskje litt uheldig. Hun kunne kanskje ha sagt samme fly, om ikke annet. Men det ville ikke ha passet det heller. I gamle dager, ville man kanskje ha vitset om at Janne Carlsson reiste på business class, mens røkla reiste på økonomi. I dag ville det fort ha blitt til vitser om sjefen med egen jumbojet, månerakett eller andre morsomheter. «Jeg er jo den samme Gusta som jeg alltid har vært», tenker Rickard Gustafson når han kler på seg, lørdagen er den ene dagen han går uten slips og mansjettknapper, «det er bare verden som er forandret».